Manndomsprøven...

I dag utstyrte jeg både meg selv og 2-åringen med bobledress og spader, snøen rund huset skulle vekk! Jeg var positiv til oppgaven, for det var jo tre fluer i en smekk. Man finner igjen bilen, god trening og barn elsker jo snø.. Jeg innser i ettertid at jeg muligens kan ha glorifiser snømåking en smule.. Det var en meter snø og Sofies ben er ca. 40 cm., 20 med bobledress.. Med andre ord, noe hjelp fra henne ble det ikke..

Jeg plantet poden i grøftekanten med en spade og satte i gang. Dette måtte gå fort, en 2-åring er kun fornøyd om hun gjør noe hun ikke har lov til og hun kom seg jo ikke av flekken. Jeg måtte i tillegg late som jeg falt og kaste snø på meg selv for å holde henne fornøyd..

Det snødde tett under hele seansen, og da var jeg virkelig glad for at hun hadde insistert på å ta med seg Aafk-flagget sitt ut… Uten det er jeg usikker på om jeg i det hele tatt hadde funnet henne igjen..

Neste oppgave var å skaffe ved. Jeg satt Sofie i bilen med ei matboks i ene hånden og ei flaske saft i den andre, jeg så ingen mulighet for å gå inn å spise lunch. Målet var 5 sekker ved på plantasjen og når jeg først var der, en større snøskuff. Men når man får barn, lærer man at ting blir aldri som man har tenkt. 5 min. etter avgang sov hun…

Da ble det ved på bensinstasjon isteden. På bensinstasjonen kom jeg på at jeg kanskje skulle fylle på spylerveske også, for det har jeg ikke hatt på en god stund. Når jeg skulle åpne panseret kom jeg på at jeg hadde faktisk aldri åpnet det før! Og jeg vet at det sytes over at folk på bensinstasjoner ikke kan mye om biler, men å åpne panser det kan de…

Jeg hadde faktisk planer om å lære meg mer om biler, og føler at jeg er på god vei.. Rett før jul, vant Sofie 4 liter med motorolje som jeg hadde bestemt skulle gå til oljeskift.. Jeg lurte først på om jeg skulle sette den inn en plass, men hvor vanskelig kan det egentlig være? Det er vel bare å kjøre til det er tomt, og så fylle på ny?

Keiserens nye klær...

Jeg tok meg en snartur ut i hagen for å rydde vekk restene av julelysene, som det kan se ut som en av nabokattene har forsynt seg av(!?).. Når jeg først var der, ryddet jeg litt og prøvde iherdig og skifte lyspære på utelyset. Jeg slo av en prat med naboene, og ble invitert inn på kaffi. Det hele var veldig koselig… helt til jeg kom på at jeg kun var iført ullstilongs!

Om du tror det er første gang dette skjer, tar du dessverre helt feil. Jeg har nemlig gått i søvne på et hotell. Jeg bodde i 2. og våkna i 3. etage. Det som skjer når man sover, vet man ikke.. Så ferden opp i 3. vet jeg lite om, men jeg vet er at dørene på Rainbow hotels er utstyrt med smekklås og at jeg sover som Marilyn, iført chanel no.5..

Om man trekker parallellen også tilbake til min tid som entertainer på Mallorca, har je også lukket opp døren for en knippe finske turister... iført truse.. Om de syntes det var ”entertaining” eller ikke, vites ikke… Men jeg ble påspandert en hel mengde øl etterpå, så nå lukker jeg alltid opp døren for finske turister i trusa.

Jeg skylder mine hull i evnen til å kle meg anstendig på barndommen. Jeg hadde nemlig en mor som jobbet nattevakt, og likte å sove seg litt frempå. Mamma var stolt av en regel hun hadde; ingen fikk gå ut å leke før klokken 10. Men det som skjer når man sover vet man ikke… For når hun skulle skryte av sine veloppdragne barn til en nabo, kunne naboen meddele at hun hadde jaget meg og min bror inn igjen klokken 5 om morgenen.. Naboen syntes nemlig ikke at det passet seg og ligge å vake ute i sølepyttene i pysjen…

Om det kun er barndommen eller familien generelt som har skylden for disse klestabbene, vet jeg ikke. Jeg har hørt ei historie om ei tante også, som satt i familieselskap og skrøt av sin nye BH som var så lett at man knapt kjente at man hadde den på seg… Men når hun brettet opp genseren og skulle vise frem vidunderet, var det som å se keiseren med sine nye klær…

Artenes opprinnelse

Jeg er det man virkelig kan kalle et skikkelig kystmenneske. Mine forfedre er fra steder man bare hører om på ”Der ingen trudde at nokon kunne bu”. Farmor er fra Skavøya, Farfar fra ”Hiljå”, Mormor fra Gjæsingen og Morfar, den mest urbane av dem alle fra Frøya..

Dette har ført til at mine fire stamfedre er 50% portugisere som har rekt i land og 50% av norsk urbefolkning. Dette kunne ha ført til at jeg hadde en sydhavsk sensualitet, en norsk ro og en norsk arbeidsvilje. Hos meg er det omvendt. Jeg har en urnorsk sensualitet, et sydhavsk temperament og en sydhavs ”manana-mentalitet”.

Men tilbake til Skavøya, dette er en øy med to hus. Her tilbrakte faren min sin spede ungdom. Han hadde en kompis, en sau som de spiste til jul…. Vi har svineribbe på julaften..

Det er men andre ord pappas slekt som er verst stilt, for de kom seg ikke ut i verden før det var for sent. Det var ikke mange å velge mellom, så man kan trygt si at her er en del doble familiebånd ute og går. Jeg kan f. eks skilte med at jeg er min egen tremenning. Og om du trodde at en vanlig å skillsmisse var bitter, prøv å skill de fra slekta. Farmoren min tok halve formuen når hun skilte seg hun…Og resten, det arvet hun.’

Vi har også ei slektsbok på over 500 sider, ikke fordi vi har så stor slekt men fordi vi står oppført så mange plasser i den..

De senere generasjonene har heldigvis blitt mer utvannet med årene, men helt normale blir vi aldri.. Det verste er stahet, farmoren min brukte å si ”e vet e tar feil, men e gir me faen ikke!” Og det blir ikke bedre. Pappa er ikke sta, i følge han selv, han er bare veldig prinsippfast, men da må han være en mann med meget mange prinsipp.. Min egen stahet skal jeg ikke gå mer inn på, for den har jeg beskrevet i et tidligere innlegg. Men der eksisterer et visdomsord brukt som trøst til utslitte foreldre. ”Ta de heilt med ro, det går over. Bare se på ho Katrine, det ble folk ta ho og!”

Litt om livet...

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at det var viktig og skulle stimulere barnet slik at det fikk et godt utgangspunkt seinere i livet. Nå tenker jeg at min fremste oppgave e å holde barnet i live til det er fem, og etter det regner jeg med at hun klarer seg mer eller mindre selv.

Det verste med å være snart 30 og ugift mor er bryllup, da kommer det 15 gamle tanter: "Og du da stakkars, heilt aleine med et barn. Det er din tur neste gang. Så nå har e begynt og gjøre de i begravelser.

Er man til og med singel, må man også regne med å bli det nye samtaleemne i familien. Jeg har blitt det nye samtaleemne i familien. Og i familier snakker man ikke bak ryggen på folk. Man snakker rett framfor folk, men som om vedkomne ikke var til stedet i det hele tatt. Man føler faktisk at man ikke trenger å baksnakke, for man mener jo ikke noe vondt med det. Når folk åpner med følgende setning: ”Det er ikke for å være slem, men….” Da kan du garantere at det kommer noe slemt.

Jeg overhørte mamma si, eller jeg stod jo faktisk rett foran henne, men hun snakket jo ikke til meg: ”En dag så finne ho også den rette”... Men akkurat det e de jo ingen som tror på da, for i snart 30 år har ho sagt: ” Dinna jenta kan bli akkurat ka ho vil”.. E ville bli 180 og sylslank e…

Men finne den rette??
E har jo funne minst sju rette jeg… men de viste seg å bare være tilleggstall… Så de var ikke mye til utbetaling.

Men mamma vet som vanlig råd: ”Du må vær litt mer tålmodig vet du, mannen er uferdig før han gifter seg!” Men da kom det tørt fra min far ”og etterpå er han helt ferdig.” Og når du først treffer en, så håpe e du får like mange solskinnsdaga som vi har hatt. ”Ja da blir du i hvert fall ikke solbrent.” Kommer det fra pappa

Men altså alle vil jo egentlig finne noen da, og e har faktisk gått så langt at e satt inn en kontaktannonse: ”Mann ønskes”… E fikk faktisk over 200 svar, alle fra damer. De var ganske entydig: ”Du kan få min!” stod det.

Men de e ikke noe problem å vær aleinemor i disse ager, du lære det du trenge på TVNorge. Du har jo, sos-barnvakten, Nanny 911, Verdens Strengeste foreldre, Sos-Hundehjelpen.

Ett av de tipsene som er mest populær, er ”time-out” For dere som ikke har barn så er ”time-Out” at man skal sitte stille så lenge alderen tilsier. Altså 2 år, 2. min. På ei anna side så kan jo ho ikke klokka da, så de hende e strekke det litt. Men det er bare travelt egentlig, hun stikker jo av, så e må stå å passe på ho heile tida.. Jeg kan ikke bare gå ut å ta meg en pause liksom.

Sånn sett var de enklere på x-en var der. For de e utrolig ka man får gjort på tre kvarter med en samboer i ”Time-out”….Og han heller kan jo ikke klokka for så vidt..

Gjemsel

Jeg knuser dattera mi i gjemsel! Det høres enkelt ut, men hun er to år og kan telle til fire. Så du må rett og slett springe som et helvete..

På en annen side er hun desto lettere lett å finne, fordi hun alltid gjemmer seg på det stedet som jeg gjemte meg sist. I tillegg stikker fingrene frem og sist men ikke minst forteller hun meg på forhånd hvor hun skal gjemme seg. Hun er med andre ord mer opptatt av kunsten en selve leken. Jeg er mest opptatt av leken, og jeg tar den alvorlig, veldig alvorlig…

Dette er noe som henger igjen fra barndommen. Jeg vet at mamma alltid lurte på hvorfor døra til ovnen var litt skral, det er fordi jeg gjorde et dårlig forsøk på å gjemme meg inn i den. Broren min knakk ei bokhylle når han prøvde å legge seg inn i den, jeg løsnet platen på vedovnen når jeg lå opp på den og broren min knakk skapdøren min når han prøvde å slenge seg fra sofaen til sengen min ved hjelp av den..

Vi hadde også noen kjappe, fikse løsninger på annet hærverk som vi hadde gjort i hjemmet.. Broren min med større hell en jeg.. Han knuste glasset på et bilde en gang, og bare fjernet hele glasset og han det pent opp igjen. Knuste han veggpynt, bare ommøblerte han på hele veggen slik at man faktisk ikke la merke til at noe manglet. Han sparket hull i døren min, og hang en plakat over. Dette ble ikke oppdaget før flere måneder etterpå, og da ble det jo bare moro…

De få tingene jeg ødela, ble det ikke fullt så mye moro av. Jeg mistet mammas favorittvase ut av vinduet, og det er jaggu ikke så lett og skjule… Spesielt ikke fordi mamma holdt på å få den i hodet..

Grunnen til at jeg kom på alt dette nå, er at jeg akkurat har ødelagt bokhylla til dattera mi. Til min store forskrekkelse gikk det fortsatt ikke an for en voksen person å ligge i den… Eller rettere sagt opp på den.. Jeg strevde skikkelig med å komme meg opp på den kjapt nok, men før jeg fikk hoppet foran Sofie for å skremme henne lå jeg i en haug av planker og bøker på gulvet. Sofie syns på en annen side at dette var mye morsommere en det mamma syns det var for 15 år siden…

En helt vanlig blogg...

Jeg bruker fjorårets aftersun som bodylotion, og bodylotion som ansiktskrem. Jeg har aldri eid en rynkekrem i heile mitt liv, sjøl om det anbefales på det sterkeste fra man er 25 år og jeg nærmer meg 30. Solpudder anser jeg for å være en kilde til flekker, og er det noe jeg ikke trenger så er det mer klessvask.

I tillegg syns jeg haremsbukser og skulderputer er stygt, og nekter å kle meg i rosa…. Jeg har også hørt at minikjoler lett fører til blærebetennelse så de velger jeg å holde meg langt unna.

Slanking er ikke noe jeg er ekstremt opptatt av. Å være slank er et ønske, ikke et mål som jeg jobber standhaftig med. Ei venninne og jeg har for øvrig planer om å slanke oss, men vi har bare kommet til slagordet: ”Fra Gøpple til Gucci”. Dette kom vi på i sommer og nå jobber vi med handlingsplanen.

Jeg har intet ønske om å bli verken fotballfrue, pop-artist eller glamourmodell. Jeg er riktignok mor, men ikke tenåringsmor…

Bortsett fra dette er jeg en helt vanlig kvinnelig blogger…





Da jeg ikke fører dagbok over det jeg spiser, skal jeg heller gi dere en statistikk over andre viktige ting:


Antall kondemnerte biler: 3

Antall uforskyldte påkjørsler: 3

Antall forskylte påkjørsler: 7

Antall telefoner til falken: 2

Antall ganger jeg har sprøytet bensin i øyet ved et uhell: 1

Antall ganger jeg har blitt skudd ut fra Danskebåten: 1

Antall krasj med moped: 3

Antall krasj med motorsykkel: 1 (men for all del ikke si det til pappa..)

Antall parkeringsbøter: 13

Antall år jeg har hatt sertifikat: 11,5

Antall år jeg burde hatt lappen: 0

Katrine

Sju sorter...

Jeg kan ikke bake julemenn, og bestemte meg for å alliere meg med ei venninne for å sikre baksten. Hun var helt med, og jeg tenkte at julebaksten var reddet… Helt til hun forteller at hun akkurat har boikottet pepperkakehus grunnet et forsøk på å lime det sammen med melis. Jeg er skeptisk! Dette er informasjon hun burde ha kommet med før avtalen var et faktum, jeg har da andre venninner…

Jeg er fullstendig klar over at min manglende bakekunnskap er min egen feil, jeg har aldri viet faget interesse. Jeg fikk riktignok 5 i heimkunnskap, men det var muligens mer smisking en kompetanse. Jeg hadde også en evne til å få ting til å se fint ut, til tross for smaken. Dette er en evne jeg har hatt helt siden jeg var ganske liten. Noen har den sjette sans, jeg har dette.

Broren min er tre år eldre en meg, og når han gjorde lekser pugget jeg leseboka hans. Jeg kunne den utenat, så jeg lurte min lærer i 1.klasse til å tro at jeg kunne lese. Jeg hadde også innøvd en stotring i fremførelsen av leseleksa, noe som jeg hadde lært av de to elevene som faktisk kunne lese. Dette holdt frem i hele 6 mnd.

Det ble verre på videregående. Vi var i Praha på i den forbindelse skulle vi ha et tverrfaglig prosjekt. Min gruppe hadde valgt temaet teater. Planen var at Sandra og jeg skulle se ”black-light-theatre” og Anniken og Aina til skulle se på dukketeater.

Vi var kledd opp, klar for teater da vi oppdaget at de hadde ferie på ”Praha black-light-theatre”. Jaja, tenkte vi. Da tar vi ferie vi også. De to andre på gruppa gikk på dukketeater, og tror de så ”Peter og Ulven”. Da vi hadde tatt ferie og de andre to ikke skjønte noe av det de hadde sett, ble det ikke skrevet et ord på dette tverrfaglige prosjektet. Når dagen for fremførelsen kom, var det to stykker som dessverre var blitt ”syk”. Jeg nevner ikke navn, men Anniken og jeg bestemte oss for å bare hoppe i det.

Jeg skulle ta meg av første del, og diktet i vei. Anniken ble ivrig og kastet seg inn i historia. Det endte med at jeg fikk 5+ på fremførelsen og Anniken 5, så var det bare å få levert inn det skriftlige. Vi fikk dessverre ikke gjort noe skriftlig, for vi husket jo ikke hva vi hadde sagt. Men dette ble aldri oppdaget…

Men tilbake til julebaksten… Når jeg var 15 år og skulle hjelpe mamma med baksten, betalte jeg ei venninne for å gjøre det isteden. Dette fungerte veldig bra, helt til mamma kom tidligere hjem fra jobb en dag og fant venninna mi på kjøkkenet og meg på stua oppslukt i ”21 Jump Street.”

Nå er jeg faktisk snart 30 år, og skjønner at jeg må ta ansvar. Men er dere klar over at Toro faktisk enda ikke har klart å produsere ”1,2,3 Julemenn”??

Snart advent...

Mamma ringte fordi hun bare måtte fortelle meg om en vanvittig morsom episode… Den handlet om Mormor. Hun hadde møtt Mormor i byen, og hun hadde tilfreds fortalt Mamma at hun hadde kjøpt et kubbelys til henne. De hadde nemlig et super-tilbud på Nille, 10 kroner for et stort kubbelys. Da hadde Mormor, av omtanke til andre, rett og slett kjøpt et lys til Mamma også.. Dette syntes Mamma var hysterisk morsomt… Det syns ikke jeg…

Det var nemlig jeg som tipset Mormor om disse lysene på Nille. Jeg skulle bare inn og kjøpe noe kalender-fjas til Sofie, da jeg fikk øye på disse store, flotte, lilla kubbelysene. Jeg kjøpe ett, og angret på at jeg ikke kjøpte flere. Dette fant jeg ut at jeg måtte dele med noen som var like prisbevisst som meg selv, derav en tips-telefon til Mormor. Dette resulterte selvsagt i at Mormor to dager senere befant seg på Nille på lys-shopping… Dette er samarbeid i blodig alvor for å gjøre julen minst mulig kostbar, hva er humoren i det?

Ikke misforstå, jeg blåser lett et par tusen på en times shopping. Jeg blåser nesten alltid et par tusen på shopping… Jeg er en veldig dårlig ”vindusshopper”, det er derfor jeg ikke shopper så ofte… Det farligste for meg er interiørbutikker, skobutikker, møbelbutikker, klesbutikker, plantebutikker… Alle butikker er egentlig farlig for meg. Til og med Finn.no er farlig for meg.

Men på enkelte ting liker jeg altså å spare, som for eksempel adventslys.. For kjøper jeg nok adventslys til 10 kroner, kan jeg kjøpe et par vanvittige lekre sko for alle pengene jeg har spart på kubbelys…

Nå er den endelig her!

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=574779

En del av de vaksinene som var tiltenkt Ålesund, måtte dessverre gå til Oslo der trykket er langt større en her på Vestlandet sett vekk i fra Hareid vel og merke.

I og med at det er begrenset antall doser, må de som er i risikogruppen vaksineres først.

Risikogruppe 1: Alle med en litt vel hengslete holdning, som i tillegg har en knekk i knærne som går ”feil vei”.

Risikogruppe 2: De som snakker på en sånn måte at man skulle tro at de hadde gått konstant med en lufttett bolle på hodet i 15 år.

Risikogruppe 3: De som allerede har utviklet et veldig tvilsomt forhold til alkohol, som innebærer at de spyr for å få plass til mer.

Alle over 50 venter, da det er godt mulig de er immune mot denne sykdommen. Spesielt om du er/har vært medlem av ”Gammelpopens venner.”

Resten av innbyggerne vil få denne vaksinen innen kort tid. I tillegg vil dere også få tilbud om den litt mildere vaksinen som kun vil virke mot å bli litt brisen, den kan komme godt med da du muligens innen kort tid skal på julebord med sjefen din.

Du vil at jeg skal rømme du!

Jeg var en ganske snill tenåring.. Jeg hadde gjort fra meg allerede i 6-år alderen. Da hadde jeg stukket av flere ganger, eller det var bare én gang jeg virkelig gjennomførte det… Som regel kom jeg løpende tilbake med øynene full av tårer når mamma stod på trappa og vinket… ”Du vil at jeg skal gå du!”.

Den gangen jeg gjennomførte det, var det i god tro. Jeg tok med meg ei 3-år-gammel nabojente på busstur ut på Sævollen, for å treffe ei venninne som hadde flyttet. Jeg trodde at dette ville bli sett på som meget voksent gjort, det var da hyggelig å dra på besøk til folk som hadde flyttet.

Brukket nesen til pappa har jeg også gjort. Jeg hadde sett på Æsobs fabler. Der var det et esel hadde lurt en rev. Jeg bestemte meg for å teste dette på pappa, og sa at jeg hadde så vondt under helen. Pappa kunne ikke se noe rart med foten min, så jeg bad han om å lukte… Og han luktet, det var det siste han gjorde før han brølte ut av smerte…

Når jeg begynte på skolen, begynte også håndballen, fotballen, ridinga, brytinga, teaterøvinga, basketballen, ski, kickboksing… Jeg hadde rett og slett ikke tid til å lage spetakkel.. Jeg hadde også en bror, som var nesten like opptatt, så mamma og pappa hadde ikke tid til å krangle med oss for de blei sugd inn i en hverdag av aktiviteter. De ønsket seg ikke flere barn!

Når jeg sluttet på ting, bare fylte jeg opp med nye aktiviteter… Jeg fikk egentlig bare tid til å gjøre et ”tenåringsopprør” klemt inn i ei helg med innendørs kretsmesterskap i fotball… Jeg stjal sprit fra pappa.. Mye sprit av forskjellige flasker, for det var faktisk ei venninne uten hemninger som helte opp i flaskene… (Merk: det gikk allikevel bra med fotballkarrieren til denne venninna, da hun er proff i Tyskland.) Vi tok én sup av drinkene, men så turte vi ikke mer… Panikken kom… Og senere også angeren… Hva gjør vi med spriten? Jo, vi heller alt opp i ei ny flaske og venter noen år til vi faktisk tør å drikke det…

Broren min fikk skylden… Etter en hel dag med heftig utskjelling, skjønte de at det var ikke bare kretsmester i fotball jeg hadde blitt denne helgen… Jeg hadde også blitt tenåring… Vel var pappa sint for at vi hadde stjålet, men det verste var at de faktisk trodde vi hadde drukket all denne spriten.. Men som tenåringer flest, var jeg ikke spesielt smart. Isteden for å gi dem flasken men den herlige blandingen av spritsorter, ventet jeg til de hadde lagt seg og gikk ut å helte den i hagen…

Dagen etter kom broren min til meg med ei oppgitt mine og så: ”Steik kor tjukk du e i haude!” Det var på sin plass, tenkte jeg. Jeg var overrasket over at han i det hele tatt snakket til meg…. ”Du må jo fylle etter med vann.”


Jeg har plassert min blogg i Ålesund på norske bloggkart!

Vi hakker oss innover i fjordene....

Jeg vet hva dere tenker om meg… Typisk bibliotekar! Når jeg ble ansatt på Fylkesbiblioteket, tenkte jeg at her skal jeg være i tre år. Jeg er nå inne i mitt sjette…

Nå er jeg riktig nok ikke bibliotekar, men konsulent… Rettere sagt konsulent for bokbåtdriften i Møre og Romsdal. Sist jeg sjekket fantes det tre bokbåter i hele verden, en her i Norge, en i Sverige og en i Alaska. Men jeg har hørt rykte om at det også skal komme i Kroatia. Vi er med andre ord svært eksklusive.

Det negative med det, er at der ikke er så mange å sammenlikne jobben man gjør med. Det positive med det, er at det ikke er så mange å sammenlikne jobben man gjør med… Mulig at vår eksklusivitet også er årsaken til at jeg ikke kunne slutte etter tre år, for hva sier man i et jobbintervju når man blir spurt om relevant erfaring??

Når vi skal på turné med bokbåten, leter vi opp minste plassene på kartet og går dit. Enkelte plasser er det faktisk enda istid, så vi må hakke oss inn i fjordene. Og en bitteliten plass på Nordmøre, der har hele bygda rødt hår og underbitt.. Den bygda har faktisk ganske store problemer, for den er i ferd med å tørke fullstendig ut… Det er jo ikke en eneste regndråpe som treffer bakken…

Det er klart en ikke kan gi fra seg en sånn jobb, cruise langs kysten av fylket to ganger i året sammen med kremen av kollegaer.. Det er heller ikke så verst på bokbåt-kontoret, det er blant annet en snittalder på 29 år og et vanvittig godt arbeidsmiljø… Nå er det riktig nok bare jeg som jobber her, men allikevel…


Overhode ikke arrangert:
Det faller meg helt naturlig å vise frem bøkene og
smile før jeg scanner de og setter de på plass......

Katrine

"Men Katrine, du kan jo verken synge eller danse"

Jeg var 19 år og hadde en vanvittig utforskertrang, jeg ville rett og slett ut i verden. Jeg fant en stillingsannonse om en jobb på Mallorca. Jeg må innrømme at jeg kanskje ikke leste den veldig nøye, men jeg slengte inn en søknad.

De søkte etter underholdere, eller ”animadora” for en hotellkjede. Jeg ble kalt inn til audition og da viste det seg at man blant annet måtte kunne synge… muligens ikke mi sterkeste side, men det er absolutt ikke første gangen jeg har jobbet med ting jeg overhode ikke kan.. Jeg har faktisk vært tysk-guide uten og kunne et kløyva ord tysk. Da bare lærte jeg det jeg absolutt måtte kunne si før hver guide-runde også så smilte jeg så pent jeg bare kunne når jeg ble spurt om noe..

Vel fremme i audition-lokalet skrudde jeg sjarmen på for fullt og fortalte noen dårlige vitser om blant annet ”brystpuling”(!?) Det var sikkert første gang i historien disse dresskledde karene hadde opplevd at dette temaet kom opp på et jobb-intervju, så de var vel i sjokk og gav meg jobben.

Jeg var i ekstase, og kom springende hjem til mamma og fortalte det. Mamma og pappa har alltid støttet meg i det jeg har gjort, men de er realistiske når det gjelder sine barn… Jeg husket første gang jeg som 17-åring fortalte at jeg skulle ha stand-up… ”Huff da”, sa min mor… ”Vi holder oss hjemme i kveld vi, slik at du kan ringe om vi må hente deg”…

Denne gangen var intet unntak.. ”Fikk du jobben??” spurte mamma, noe overraska..
”Hva skal du gjøre der da?”. Jeg svarte at jeg skulle synge. ”Men du kan jo ikke synge..” Svarte mamma… Jeg fortalte henne at jeg skulle danse også, og da kunne jeg vel kamuflere mitt manglende sangtalent… ”Men du kan jo ikke danse heller…”

Vi fant ut at de fleste sangene gjorde seg best om de fremførtes sittende....

Katrine

Om tabber og sånt..

Det som frem til nå var mitt pinligste øyeblikk skjedde på nattbussen mellom Ålesund og Oslo. Jeg skulle på do, og toalettet på denne bussen var plassert i samme høyde som setene hvor folk sitter. Som alltid var denne bussen full..

Som dere kanskje kjenner til, så er ikke låsene på disse toalettene av beste kvalitet. Jeg hadde gjort meg ferdig med det jeg skulle, og skulle akkurat til å trekke opp buksen, da jeg ble tatt av en kraftig sving. I og med at jeg befant meg i en posisjon som ikke akkurat fører til veldig god balanse, valgte jeg og støtte meg til toalettdøren.. Et valg som skulle få katastrofale følger…

Jeg falt ikke bare ut av døren, men også over midtgangen og landet i fanget til en ung mann som satt og halvsov i setet sitt.. På grunn av tyngdekraften, klarte jeg heller ikke å røyse meg hurtig nok til at man kunne glatte over situasjonen… Jeg håpte at det bare var de bakerste passasjerene som la merke til mitt lille opptrinn, men det hadde allerede nådd helt frem til sjåføren. Da var vi på Åndalsnes…

Siden denne gangen har jeg levd i troa at den største tabben allerede var ferdigspilt. Dette skulle vise seg å være en feiltakelse…

Når jeg fylte 18, den 7. juli 1998, levde jeg fortsatt i rusen etter sommerens store happening… Ålesund var blitt 150 år! Dette hadde vi feira med brask og bram. Jeg befant meg midt inn i festlighetene og lot meg rive fullstendig med, jeg valgte til og med min karriere etter denne festen. Jeg lot meg faktisk rive såpass med at jeg bestemte meg for å tatovere jubileumsknuten til Ålesund over trusekanten!

Jeg har ikke angret en eneste dag på at jeg merket kroppen min for livet, jeg er å bli en evig ålesunder..

Men en ettermiddag kjørte jeg forbi den nye taxi-sentralen, og la merke til at de både hadde skiftet tilholdssted og logo… Da fikk jeg stallsjokk!! Det var noe veldig kjent med denne logoen, noe altfor kjent. Jeg bråstoppet og brettet ned buksekanten, og ganske riktig. Ålesund Taxi har omtrent kopiert tatoveringen min!

Orginalen

Kopien

Jaja, Ålesund Taxi.. Dere er som vanlig ekstremt seint ute… Det er tross alt 11 år siden Jubileumsfesten, for en tabbe!

Katrine

E sulta i hjel!

Året er 1983, jeg er på bytur med mamma og broren min. Det er da det skjer, jeg får ikke den kaken, som mamma vet at jeg absolutt ikke liker. Jeg fylles av sinne. Sjøl om jeg får tilbudet om en bolle, som jeg faktisk liker, føles det ut som mamma er fast bestemt på å sulte meg..

Jeg går til aksjon! Jeg klamrer meg fast til alt jeg støter på, skilt, lyktestolper, takrenner osv. og skriker av full hals: ”Hjelp! Jeg sulter i hjel”. Mamma gjør seg også klar til aksjon, og drar meg med mot bilen. Hun fester meg fast i barnesetet, og tror hun har vunnet. Det tar hun feil. I lyskrysset ser jeg mitt snitt til å hoppe ut av bilen, det mamma nemlig ikke vet er at et barnesete er en smal sak for et barn fylt med sinne.. Jeg hopper ut av bilen og henger meg fast i stolpen med det røde lyset. ”Jeg sulter i hjel!” Det rekker å bli grønt før mamma når meg, og får manøvrert meg inn i bilen igjen.

Når bilen ruller inn på parkeringen foran huset vårt, ser jeg nok en mulighet til å statuere mitt eksempel… En gigantisk sølepytt, jeg griper sjansen og hopper oppi. Men mamma gir seg ikke, det er to år siden hun lærte seg å velge sine kamper… Denne dagen var det denne kampen hun hadde valgt. Hun lemper meg inn på rommet og lukker døren…

Ikke vet jeg hva hun gjorde videre, men jeg kan godt tenke meg at hun satte seg foran kjøkkenvinduet og tok seg en røyk… Jeg satt på rommet mitt og tenkte ut mitt neste trekk… Bokhyllen! Jeg klatrer opp i toppen og rister alt jeg kan…Og så et voldsomt brak, og mamma kom styrtende inn… Der finner hun meg mellom to hyller, hun tar meg opp og gir meg kos… Jeg følte at jeg vant, men det følte sikkert mamma også… For denne dagen kunne ha gått mye, mye verre…

For noen dager siden skulle jeg på butikken med min lille datter. Hun er veldig glad i å handle, for da får hun bruke egen vogn og plukke ut pålegg til barnehagen… Men denne dagen var det ikke nok med ei vogn. Ikke to heller, hun ville ha tre… Jeg prøvde å forklare henne at dette prosjektet med tre vogner, rett og slett ikke lot seg gjennomføre i praksis. Men når jeg så min datter klamre seg fast til ei vogn med hver hand og den tredje med foten, skjønte jeg at dette kom til å bli kampen min denne dagen…

Når jeg har fått henne i barnesetet i bilen, tar jeg en ekstra sjekk for å se etter om at barnesikringen er på… På vei hjem ser jeg bak på min rabiate datter.. Jeg smiler litt for meg selv, og tenker at hun blir mer og mer lik sin mor…




Katrine

Om å snuble i pygmeer…

Ja, jeg har faktisk hatt skrekken av å snuble i en pygmé… Og nå snakker jeg ikke om en vanlig kortvokst person, men en skikkelig pygmé. Dette vet jeg fordi denne pygmeen var en mann med proposisjoner som en skikkelig veltrent mann, bare på samme høyde som en femåring. Hadde han stått veldig langt unna, hadde jeg trodd det var en helt vanlig mann… Bare at han slukte ild og kun var iført lendeklede. (Om proposisjonene også er lik under lendeklede vites ikke..)

Historien er ikke på langt nær morsom når den forklares inngående… Det er som om når jeg skryter av at jeg er midtnorsk mester i bryting, noe som faktisk er helt sant… Det høres bedre ut en når jeg forklarer at vi var tre stykker i vektklassen…

Men jeg skal allikevel fortelle historien. Denne mannen var danser i ”African show”, og jeg styrte lyset… Midt under forestillingen begynte plutselig sceneteppe med ”Fantasy world show” å gå ned… Dette kunne virkelig ha ødelagt stemninga for publikum da de var midt inn i fengende rytmer av ville, toppløse afrikanske damer… Jeg bestemte meg for å redde situasjonen! Jeg spurtet bak scenen i miniskjørt og stilettheler. Der var bekmørkt, og jeg prøvde febrilsk å nå knappen som fikk ”Fantasy world show” til å løfte seg. Men akkurat i det jeg når knappen, hadde pygmeen bøyd seg ned… Og du kan tenke deg selv, en helt svart pygmé, som i tillegg står på huk i et helt mørkt rom… Man har ikke mye å stille opp med..

Hvordan gikk det med han, lurer du kanskje på? Han landet mellom bena mine, og virket faktisk tilfreds med det.. Men jeg sier som Hege Skøyen, jeg akter ikke å ligge en halvmeter alene hver kveld…

Katrine



På bildet:
Den scnen som er nevnt i historia. Men vær oppmerksom
på at dette ikke er "African Show", men "Mini-Disco".

"Jeg orker ikke flere bil-historier!!"

”Nei vel, pappa.. Men her kommer en oppsummering”…. Jeg var en av de som måtte mase om å prøvekjøre når jeg var 16. Jeg trodde det var latskap fra pappa si side, men jeg fant til slutt ut at han ikke aktet å la meg prøvekjøre med hans splitter nye Nissan Maxima v6.. Jeg skulle få prøvekjøre, han ville bare kjøpe en bil til meg først..

”Nå har jeg bestilt oppkjøring til deg”, sa han en morgen bare tre uker før jeg ble 18.. ”Jaha, når da?” svarer jeg vantro.. ”På bursdagen din klokken 09.00”. Det hastet! Vi kjørte tre ganger om dagen… Pappa er nemlig slik at når noe er veldig ubehagelig, venter han til han MÅ…

Mamma tok det første skiftet. Hun hadde en forestilling om at øvelseskjøring burde foregå tidlig, tidlig på morgenen… Dette for å unngå at andre biler var ute på veien, hun lukket øynene for det faktum at om tre uker kunne jeg faktisk kjøre til Oslo om jeg ville… Klokken 06.30 en morgen var vi ute og kjørte, plutselig ”stod” mamma i passasjersetet og skreik av full hals: ”STOPP BILEN!”… Jeg fikk selvsagt panikk og gjorde som hun sa.. Hadde jeg truffet noe? Det viste seg at årsaken til panikken var at der kom en bil i motsatt kjørefelt.. Ikke kunne jeg mye om bilkjøring, men jeg visste at hadde den bilen befunnet seg i det andre kjørefeltet hadde risikoen vært betraktelig større…

Nå vet jeg for øvrig at det overhode ikke trenger å være andre biler til stedet i det hele tatt.. Den første bilen min, delte jeg med min bror. Den endte livet sitt i et autovern på vei til Bjorli, den andre bilen min krasjet jeg først rett i en murvegg og så i en fjellvegg på vei til Strandafjellet.. Den tredje bilen min, glemte jeg å fylle vann på så jeg kjørte den rett og slett i stykker… Da ringte jeg til pappa og spurte om følgende: ”Du det nummeret til Falken, hva var det igjen?” Det ble helt, helt stille i telefonen… ”Jeg orker ikke flere bil-historier!” Kom det til slutt… Dette var helt uten å heve stemmen, så jeg forsto det var alvor…

Siden denne dagen har jeg krasjet i broren min sin bil, i venninnen min sin bil og i en fremmed dame sin bil… Men jeg har nummeret til Falken på hurtigtasten.. Jeg er da tross alt voksen…

For et par måneder siden skulle jeg parkere i parkeringshuset på Kremmergaarden.. Jeg har ikke helt kontroll på det å rygge etter speil, så jeg bestemte meg for å bruke bilen ved siden av som mal… Den kunne da umulig være kortere en min… Men det var den jaggu meg!

http://www.youtube.com/watch?v=wLPFV0xwXIE&feature=related


Katrine

Den dagen det snudde....

Jeg er en småbarnsmor i 110 % jobb… Hvordan gjør jeg det, spør du. Og svaret er 15 opptak av ”Drømmehagen”, og en egen evne til å lukke ørene når du høre sangen om ”HinkelPinkel” for sjuende gang på samme dag. Og en evne til å virke entusiastisk når poden kommer springene inn og forteller sjokkert at ”MakkaPakka” har mistet svampen sin og at den er funnet av ”HopsiDeisi”. Å fortelle poden at hun har tenkt å gi den tilbake er nytteløst, i dag som i går må dette øyeblikket oppleves.

Man bærer over dette av en grunn, en følelse… Følelsen av å være elsket. Du kommet trøtt og sliten etter jobb og skal hente i barnehagen, og det første du hører er ”Mamma mi, mamma mi!”. Poden slepper alt hun har i hendene, dette er tross alt leker som hun har kjempet mot 14 andre om å ha.. Men hun gir opp alt, nærmest spinner for å nå deg fortest mulig for å kaste seg inn i armene dine.. Man er konge!

Mandag 3. august ble et vendepunkt. Alt virket normalt, til å begynne med. Jeg parkerte bilen, så at poden spottet meg, kastet lekene og gjorde seg klar til spurten. Hun kom i ei forrykende fart rundt hjørnet, men plutselig! Bråstopp! Og retrett….Jeg sto sjokkert igjen med åpne, tomme armer… Jeg småjogget rundt hjørnet for å se hva det var som hadde stjålet min status som ”det-viktigste-i-livet-til-min-pode”, og så hørte jeg ”I`m in love with a fairytale… even tough it hurts”. Jeg har aldri sett min datter mer lykkelig…. Og meg selv mer knust…

Natt til i går kom den første frosten… Da endte Rybak som ”bilskrape”, jeg unnskylder meg med at det stod mellom han og Nina Simone… Noe som kunne være sant, men den mørke sannheten er at jeg var drevet av et voldsom sjalusi…

http://www.youtube.com/watch?v=GUcXI2BIUOQ

Katrine

Da skal vi kurses vet du...

Nå skal vi på Møre spurte etter de andre og henge oss på bølgen av Web 2.0. Nå kjører vi!