Sju sorter...

Jeg kan ikke bake julemenn, og bestemte meg for å alliere meg med ei venninne for å sikre baksten. Hun var helt med, og jeg tenkte at julebaksten var reddet… Helt til hun forteller at hun akkurat har boikottet pepperkakehus grunnet et forsøk på å lime det sammen med melis. Jeg er skeptisk! Dette er informasjon hun burde ha kommet med før avtalen var et faktum, jeg har da andre venninner…

Jeg er fullstendig klar over at min manglende bakekunnskap er min egen feil, jeg har aldri viet faget interesse. Jeg fikk riktignok 5 i heimkunnskap, men det var muligens mer smisking en kompetanse. Jeg hadde også en evne til å få ting til å se fint ut, til tross for smaken. Dette er en evne jeg har hatt helt siden jeg var ganske liten. Noen har den sjette sans, jeg har dette.

Broren min er tre år eldre en meg, og når han gjorde lekser pugget jeg leseboka hans. Jeg kunne den utenat, så jeg lurte min lærer i 1.klasse til å tro at jeg kunne lese. Jeg hadde også innøvd en stotring i fremførelsen av leseleksa, noe som jeg hadde lært av de to elevene som faktisk kunne lese. Dette holdt frem i hele 6 mnd.

Det ble verre på videregående. Vi var i Praha på i den forbindelse skulle vi ha et tverrfaglig prosjekt. Min gruppe hadde valgt temaet teater. Planen var at Sandra og jeg skulle se ”black-light-theatre” og Anniken og Aina til skulle se på dukketeater.

Vi var kledd opp, klar for teater da vi oppdaget at de hadde ferie på ”Praha black-light-theatre”. Jaja, tenkte vi. Da tar vi ferie vi også. De to andre på gruppa gikk på dukketeater, og tror de så ”Peter og Ulven”. Da vi hadde tatt ferie og de andre to ikke skjønte noe av det de hadde sett, ble det ikke skrevet et ord på dette tverrfaglige prosjektet. Når dagen for fremførelsen kom, var det to stykker som dessverre var blitt ”syk”. Jeg nevner ikke navn, men Anniken og jeg bestemte oss for å bare hoppe i det.

Jeg skulle ta meg av første del, og diktet i vei. Anniken ble ivrig og kastet seg inn i historia. Det endte med at jeg fikk 5+ på fremførelsen og Anniken 5, så var det bare å få levert inn det skriftlige. Vi fikk dessverre ikke gjort noe skriftlig, for vi husket jo ikke hva vi hadde sagt. Men dette ble aldri oppdaget…

Men tilbake til julebaksten… Når jeg var 15 år og skulle hjelpe mamma med baksten, betalte jeg ei venninne for å gjøre det isteden. Dette fungerte veldig bra, helt til mamma kom tidligere hjem fra jobb en dag og fant venninna mi på kjøkkenet og meg på stua oppslukt i ”21 Jump Street.”

Nå er jeg faktisk snart 30 år, og skjønner at jeg må ta ansvar. Men er dere klar over at Toro faktisk enda ikke har klart å produsere ”1,2,3 Julemenn”??

Snart advent...

Mamma ringte fordi hun bare måtte fortelle meg om en vanvittig morsom episode… Den handlet om Mormor. Hun hadde møtt Mormor i byen, og hun hadde tilfreds fortalt Mamma at hun hadde kjøpt et kubbelys til henne. De hadde nemlig et super-tilbud på Nille, 10 kroner for et stort kubbelys. Da hadde Mormor, av omtanke til andre, rett og slett kjøpt et lys til Mamma også.. Dette syntes Mamma var hysterisk morsomt… Det syns ikke jeg…

Det var nemlig jeg som tipset Mormor om disse lysene på Nille. Jeg skulle bare inn og kjøpe noe kalender-fjas til Sofie, da jeg fikk øye på disse store, flotte, lilla kubbelysene. Jeg kjøpe ett, og angret på at jeg ikke kjøpte flere. Dette fant jeg ut at jeg måtte dele med noen som var like prisbevisst som meg selv, derav en tips-telefon til Mormor. Dette resulterte selvsagt i at Mormor to dager senere befant seg på Nille på lys-shopping… Dette er samarbeid i blodig alvor for å gjøre julen minst mulig kostbar, hva er humoren i det?

Ikke misforstå, jeg blåser lett et par tusen på en times shopping. Jeg blåser nesten alltid et par tusen på shopping… Jeg er en veldig dårlig ”vindusshopper”, det er derfor jeg ikke shopper så ofte… Det farligste for meg er interiørbutikker, skobutikker, møbelbutikker, klesbutikker, plantebutikker… Alle butikker er egentlig farlig for meg. Til og med Finn.no er farlig for meg.

Men på enkelte ting liker jeg altså å spare, som for eksempel adventslys.. For kjøper jeg nok adventslys til 10 kroner, kan jeg kjøpe et par vanvittige lekre sko for alle pengene jeg har spart på kubbelys…

Nå er den endelig her!

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=574779

En del av de vaksinene som var tiltenkt Ålesund, måtte dessverre gå til Oslo der trykket er langt større en her på Vestlandet sett vekk i fra Hareid vel og merke.

I og med at det er begrenset antall doser, må de som er i risikogruppen vaksineres først.

Risikogruppe 1: Alle med en litt vel hengslete holdning, som i tillegg har en knekk i knærne som går ”feil vei”.

Risikogruppe 2: De som snakker på en sånn måte at man skulle tro at de hadde gått konstant med en lufttett bolle på hodet i 15 år.

Risikogruppe 3: De som allerede har utviklet et veldig tvilsomt forhold til alkohol, som innebærer at de spyr for å få plass til mer.

Alle over 50 venter, da det er godt mulig de er immune mot denne sykdommen. Spesielt om du er/har vært medlem av ”Gammelpopens venner.”

Resten av innbyggerne vil få denne vaksinen innen kort tid. I tillegg vil dere også få tilbud om den litt mildere vaksinen som kun vil virke mot å bli litt brisen, den kan komme godt med da du muligens innen kort tid skal på julebord med sjefen din.

Du vil at jeg skal rømme du!

Jeg var en ganske snill tenåring.. Jeg hadde gjort fra meg allerede i 6-år alderen. Da hadde jeg stukket av flere ganger, eller det var bare én gang jeg virkelig gjennomførte det… Som regel kom jeg løpende tilbake med øynene full av tårer når mamma stod på trappa og vinket… ”Du vil at jeg skal gå du!”.

Den gangen jeg gjennomførte det, var det i god tro. Jeg tok med meg ei 3-år-gammel nabojente på busstur ut på Sævollen, for å treffe ei venninne som hadde flyttet. Jeg trodde at dette ville bli sett på som meget voksent gjort, det var da hyggelig å dra på besøk til folk som hadde flyttet.

Brukket nesen til pappa har jeg også gjort. Jeg hadde sett på Æsobs fabler. Der var det et esel hadde lurt en rev. Jeg bestemte meg for å teste dette på pappa, og sa at jeg hadde så vondt under helen. Pappa kunne ikke se noe rart med foten min, så jeg bad han om å lukte… Og han luktet, det var det siste han gjorde før han brølte ut av smerte…

Når jeg begynte på skolen, begynte også håndballen, fotballen, ridinga, brytinga, teaterøvinga, basketballen, ski, kickboksing… Jeg hadde rett og slett ikke tid til å lage spetakkel.. Jeg hadde også en bror, som var nesten like opptatt, så mamma og pappa hadde ikke tid til å krangle med oss for de blei sugd inn i en hverdag av aktiviteter. De ønsket seg ikke flere barn!

Når jeg sluttet på ting, bare fylte jeg opp med nye aktiviteter… Jeg fikk egentlig bare tid til å gjøre et ”tenåringsopprør” klemt inn i ei helg med innendørs kretsmesterskap i fotball… Jeg stjal sprit fra pappa.. Mye sprit av forskjellige flasker, for det var faktisk ei venninne uten hemninger som helte opp i flaskene… (Merk: det gikk allikevel bra med fotballkarrieren til denne venninna, da hun er proff i Tyskland.) Vi tok én sup av drinkene, men så turte vi ikke mer… Panikken kom… Og senere også angeren… Hva gjør vi med spriten? Jo, vi heller alt opp i ei ny flaske og venter noen år til vi faktisk tør å drikke det…

Broren min fikk skylden… Etter en hel dag med heftig utskjelling, skjønte de at det var ikke bare kretsmester i fotball jeg hadde blitt denne helgen… Jeg hadde også blitt tenåring… Vel var pappa sint for at vi hadde stjålet, men det verste var at de faktisk trodde vi hadde drukket all denne spriten.. Men som tenåringer flest, var jeg ikke spesielt smart. Isteden for å gi dem flasken men den herlige blandingen av spritsorter, ventet jeg til de hadde lagt seg og gikk ut å helte den i hagen…

Dagen etter kom broren min til meg med ei oppgitt mine og så: ”Steik kor tjukk du e i haude!” Det var på sin plass, tenkte jeg. Jeg var overrasket over at han i det hele tatt snakket til meg…. ”Du må jo fylle etter med vann.”


Jeg har plassert min blogg i Ålesund på norske bloggkart!

Vi hakker oss innover i fjordene....

Jeg vet hva dere tenker om meg… Typisk bibliotekar! Når jeg ble ansatt på Fylkesbiblioteket, tenkte jeg at her skal jeg være i tre år. Jeg er nå inne i mitt sjette…

Nå er jeg riktig nok ikke bibliotekar, men konsulent… Rettere sagt konsulent for bokbåtdriften i Møre og Romsdal. Sist jeg sjekket fantes det tre bokbåter i hele verden, en her i Norge, en i Sverige og en i Alaska. Men jeg har hørt rykte om at det også skal komme i Kroatia. Vi er med andre ord svært eksklusive.

Det negative med det, er at der ikke er så mange å sammenlikne jobben man gjør med. Det positive med det, er at det ikke er så mange å sammenlikne jobben man gjør med… Mulig at vår eksklusivitet også er årsaken til at jeg ikke kunne slutte etter tre år, for hva sier man i et jobbintervju når man blir spurt om relevant erfaring??

Når vi skal på turné med bokbåten, leter vi opp minste plassene på kartet og går dit. Enkelte plasser er det faktisk enda istid, så vi må hakke oss inn i fjordene. Og en bitteliten plass på Nordmøre, der har hele bygda rødt hår og underbitt.. Den bygda har faktisk ganske store problemer, for den er i ferd med å tørke fullstendig ut… Det er jo ikke en eneste regndråpe som treffer bakken…

Det er klart en ikke kan gi fra seg en sånn jobb, cruise langs kysten av fylket to ganger i året sammen med kremen av kollegaer.. Det er heller ikke så verst på bokbåt-kontoret, det er blant annet en snittalder på 29 år og et vanvittig godt arbeidsmiljø… Nå er det riktig nok bare jeg som jobber her, men allikevel…


Overhode ikke arrangert:
Det faller meg helt naturlig å vise frem bøkene og
smile før jeg scanner de og setter de på plass......

Katrine