"Men Katrine, du kan jo verken synge eller danse"

Jeg var 19 år og hadde en vanvittig utforskertrang, jeg ville rett og slett ut i verden. Jeg fant en stillingsannonse om en jobb på Mallorca. Jeg må innrømme at jeg kanskje ikke leste den veldig nøye, men jeg slengte inn en søknad.

De søkte etter underholdere, eller ”animadora” for en hotellkjede. Jeg ble kalt inn til audition og da viste det seg at man blant annet måtte kunne synge… muligens ikke mi sterkeste side, men det er absolutt ikke første gangen jeg har jobbet med ting jeg overhode ikke kan.. Jeg har faktisk vært tysk-guide uten og kunne et kløyva ord tysk. Da bare lærte jeg det jeg absolutt måtte kunne si før hver guide-runde også så smilte jeg så pent jeg bare kunne når jeg ble spurt om noe..

Vel fremme i audition-lokalet skrudde jeg sjarmen på for fullt og fortalte noen dårlige vitser om blant annet ”brystpuling”(!?) Det var sikkert første gang i historien disse dresskledde karene hadde opplevd at dette temaet kom opp på et jobb-intervju, så de var vel i sjokk og gav meg jobben.

Jeg var i ekstase, og kom springende hjem til mamma og fortalte det. Mamma og pappa har alltid støttet meg i det jeg har gjort, men de er realistiske når det gjelder sine barn… Jeg husket første gang jeg som 17-åring fortalte at jeg skulle ha stand-up… ”Huff da”, sa min mor… ”Vi holder oss hjemme i kveld vi, slik at du kan ringe om vi må hente deg”…

Denne gangen var intet unntak.. ”Fikk du jobben??” spurte mamma, noe overraska..
”Hva skal du gjøre der da?”. Jeg svarte at jeg skulle synge. ”Men du kan jo ikke synge..” Svarte mamma… Jeg fortalte henne at jeg skulle danse også, og da kunne jeg vel kamuflere mitt manglende sangtalent… ”Men du kan jo ikke danse heller…”

Vi fant ut at de fleste sangene gjorde seg best om de fremførtes sittende....

Katrine

Om tabber og sånt..

Det som frem til nå var mitt pinligste øyeblikk skjedde på nattbussen mellom Ålesund og Oslo. Jeg skulle på do, og toalettet på denne bussen var plassert i samme høyde som setene hvor folk sitter. Som alltid var denne bussen full..

Som dere kanskje kjenner til, så er ikke låsene på disse toalettene av beste kvalitet. Jeg hadde gjort meg ferdig med det jeg skulle, og skulle akkurat til å trekke opp buksen, da jeg ble tatt av en kraftig sving. I og med at jeg befant meg i en posisjon som ikke akkurat fører til veldig god balanse, valgte jeg og støtte meg til toalettdøren.. Et valg som skulle få katastrofale følger…

Jeg falt ikke bare ut av døren, men også over midtgangen og landet i fanget til en ung mann som satt og halvsov i setet sitt.. På grunn av tyngdekraften, klarte jeg heller ikke å røyse meg hurtig nok til at man kunne glatte over situasjonen… Jeg håpte at det bare var de bakerste passasjerene som la merke til mitt lille opptrinn, men det hadde allerede nådd helt frem til sjåføren. Da var vi på Åndalsnes…

Siden denne gangen har jeg levd i troa at den største tabben allerede var ferdigspilt. Dette skulle vise seg å være en feiltakelse…

Når jeg fylte 18, den 7. juli 1998, levde jeg fortsatt i rusen etter sommerens store happening… Ålesund var blitt 150 år! Dette hadde vi feira med brask og bram. Jeg befant meg midt inn i festlighetene og lot meg rive fullstendig med, jeg valgte til og med min karriere etter denne festen. Jeg lot meg faktisk rive såpass med at jeg bestemte meg for å tatovere jubileumsknuten til Ålesund over trusekanten!

Jeg har ikke angret en eneste dag på at jeg merket kroppen min for livet, jeg er å bli en evig ålesunder..

Men en ettermiddag kjørte jeg forbi den nye taxi-sentralen, og la merke til at de både hadde skiftet tilholdssted og logo… Da fikk jeg stallsjokk!! Det var noe veldig kjent med denne logoen, noe altfor kjent. Jeg bråstoppet og brettet ned buksekanten, og ganske riktig. Ålesund Taxi har omtrent kopiert tatoveringen min!

Orginalen

Kopien

Jaja, Ålesund Taxi.. Dere er som vanlig ekstremt seint ute… Det er tross alt 11 år siden Jubileumsfesten, for en tabbe!

Katrine

E sulta i hjel!

Året er 1983, jeg er på bytur med mamma og broren min. Det er da det skjer, jeg får ikke den kaken, som mamma vet at jeg absolutt ikke liker. Jeg fylles av sinne. Sjøl om jeg får tilbudet om en bolle, som jeg faktisk liker, føles det ut som mamma er fast bestemt på å sulte meg..

Jeg går til aksjon! Jeg klamrer meg fast til alt jeg støter på, skilt, lyktestolper, takrenner osv. og skriker av full hals: ”Hjelp! Jeg sulter i hjel”. Mamma gjør seg også klar til aksjon, og drar meg med mot bilen. Hun fester meg fast i barnesetet, og tror hun har vunnet. Det tar hun feil. I lyskrysset ser jeg mitt snitt til å hoppe ut av bilen, det mamma nemlig ikke vet er at et barnesete er en smal sak for et barn fylt med sinne.. Jeg hopper ut av bilen og henger meg fast i stolpen med det røde lyset. ”Jeg sulter i hjel!” Det rekker å bli grønt før mamma når meg, og får manøvrert meg inn i bilen igjen.

Når bilen ruller inn på parkeringen foran huset vårt, ser jeg nok en mulighet til å statuere mitt eksempel… En gigantisk sølepytt, jeg griper sjansen og hopper oppi. Men mamma gir seg ikke, det er to år siden hun lærte seg å velge sine kamper… Denne dagen var det denne kampen hun hadde valgt. Hun lemper meg inn på rommet og lukker døren…

Ikke vet jeg hva hun gjorde videre, men jeg kan godt tenke meg at hun satte seg foran kjøkkenvinduet og tok seg en røyk… Jeg satt på rommet mitt og tenkte ut mitt neste trekk… Bokhyllen! Jeg klatrer opp i toppen og rister alt jeg kan…Og så et voldsomt brak, og mamma kom styrtende inn… Der finner hun meg mellom to hyller, hun tar meg opp og gir meg kos… Jeg følte at jeg vant, men det følte sikkert mamma også… For denne dagen kunne ha gått mye, mye verre…

For noen dager siden skulle jeg på butikken med min lille datter. Hun er veldig glad i å handle, for da får hun bruke egen vogn og plukke ut pålegg til barnehagen… Men denne dagen var det ikke nok med ei vogn. Ikke to heller, hun ville ha tre… Jeg prøvde å forklare henne at dette prosjektet med tre vogner, rett og slett ikke lot seg gjennomføre i praksis. Men når jeg så min datter klamre seg fast til ei vogn med hver hand og den tredje med foten, skjønte jeg at dette kom til å bli kampen min denne dagen…

Når jeg har fått henne i barnesetet i bilen, tar jeg en ekstra sjekk for å se etter om at barnesikringen er på… På vei hjem ser jeg bak på min rabiate datter.. Jeg smiler litt for meg selv, og tenker at hun blir mer og mer lik sin mor…




Katrine

Om å snuble i pygmeer…

Ja, jeg har faktisk hatt skrekken av å snuble i en pygmé… Og nå snakker jeg ikke om en vanlig kortvokst person, men en skikkelig pygmé. Dette vet jeg fordi denne pygmeen var en mann med proposisjoner som en skikkelig veltrent mann, bare på samme høyde som en femåring. Hadde han stått veldig langt unna, hadde jeg trodd det var en helt vanlig mann… Bare at han slukte ild og kun var iført lendeklede. (Om proposisjonene også er lik under lendeklede vites ikke..)

Historien er ikke på langt nær morsom når den forklares inngående… Det er som om når jeg skryter av at jeg er midtnorsk mester i bryting, noe som faktisk er helt sant… Det høres bedre ut en når jeg forklarer at vi var tre stykker i vektklassen…

Men jeg skal allikevel fortelle historien. Denne mannen var danser i ”African show”, og jeg styrte lyset… Midt under forestillingen begynte plutselig sceneteppe med ”Fantasy world show” å gå ned… Dette kunne virkelig ha ødelagt stemninga for publikum da de var midt inn i fengende rytmer av ville, toppløse afrikanske damer… Jeg bestemte meg for å redde situasjonen! Jeg spurtet bak scenen i miniskjørt og stilettheler. Der var bekmørkt, og jeg prøvde febrilsk å nå knappen som fikk ”Fantasy world show” til å løfte seg. Men akkurat i det jeg når knappen, hadde pygmeen bøyd seg ned… Og du kan tenke deg selv, en helt svart pygmé, som i tillegg står på huk i et helt mørkt rom… Man har ikke mye å stille opp med..

Hvordan gikk det med han, lurer du kanskje på? Han landet mellom bena mine, og virket faktisk tilfreds med det.. Men jeg sier som Hege Skøyen, jeg akter ikke å ligge en halvmeter alene hver kveld…

Katrine



På bildet:
Den scnen som er nevnt i historia. Men vær oppmerksom
på at dette ikke er "African Show", men "Mini-Disco".

"Jeg orker ikke flere bil-historier!!"

”Nei vel, pappa.. Men her kommer en oppsummering”…. Jeg var en av de som måtte mase om å prøvekjøre når jeg var 16. Jeg trodde det var latskap fra pappa si side, men jeg fant til slutt ut at han ikke aktet å la meg prøvekjøre med hans splitter nye Nissan Maxima v6.. Jeg skulle få prøvekjøre, han ville bare kjøpe en bil til meg først..

”Nå har jeg bestilt oppkjøring til deg”, sa han en morgen bare tre uker før jeg ble 18.. ”Jaha, når da?” svarer jeg vantro.. ”På bursdagen din klokken 09.00”. Det hastet! Vi kjørte tre ganger om dagen… Pappa er nemlig slik at når noe er veldig ubehagelig, venter han til han MÅ…

Mamma tok det første skiftet. Hun hadde en forestilling om at øvelseskjøring burde foregå tidlig, tidlig på morgenen… Dette for å unngå at andre biler var ute på veien, hun lukket øynene for det faktum at om tre uker kunne jeg faktisk kjøre til Oslo om jeg ville… Klokken 06.30 en morgen var vi ute og kjørte, plutselig ”stod” mamma i passasjersetet og skreik av full hals: ”STOPP BILEN!”… Jeg fikk selvsagt panikk og gjorde som hun sa.. Hadde jeg truffet noe? Det viste seg at årsaken til panikken var at der kom en bil i motsatt kjørefelt.. Ikke kunne jeg mye om bilkjøring, men jeg visste at hadde den bilen befunnet seg i det andre kjørefeltet hadde risikoen vært betraktelig større…

Nå vet jeg for øvrig at det overhode ikke trenger å være andre biler til stedet i det hele tatt.. Den første bilen min, delte jeg med min bror. Den endte livet sitt i et autovern på vei til Bjorli, den andre bilen min krasjet jeg først rett i en murvegg og så i en fjellvegg på vei til Strandafjellet.. Den tredje bilen min, glemte jeg å fylle vann på så jeg kjørte den rett og slett i stykker… Da ringte jeg til pappa og spurte om følgende: ”Du det nummeret til Falken, hva var det igjen?” Det ble helt, helt stille i telefonen… ”Jeg orker ikke flere bil-historier!” Kom det til slutt… Dette var helt uten å heve stemmen, så jeg forsto det var alvor…

Siden denne dagen har jeg krasjet i broren min sin bil, i venninnen min sin bil og i en fremmed dame sin bil… Men jeg har nummeret til Falken på hurtigtasten.. Jeg er da tross alt voksen…

For et par måneder siden skulle jeg parkere i parkeringshuset på Kremmergaarden.. Jeg har ikke helt kontroll på det å rygge etter speil, så jeg bestemte meg for å bruke bilen ved siden av som mal… Den kunne da umulig være kortere en min… Men det var den jaggu meg!

http://www.youtube.com/watch?v=wLPFV0xwXIE&feature=related


Katrine

Den dagen det snudde....

Jeg er en småbarnsmor i 110 % jobb… Hvordan gjør jeg det, spør du. Og svaret er 15 opptak av ”Drømmehagen”, og en egen evne til å lukke ørene når du høre sangen om ”HinkelPinkel” for sjuende gang på samme dag. Og en evne til å virke entusiastisk når poden kommer springene inn og forteller sjokkert at ”MakkaPakka” har mistet svampen sin og at den er funnet av ”HopsiDeisi”. Å fortelle poden at hun har tenkt å gi den tilbake er nytteløst, i dag som i går må dette øyeblikket oppleves.

Man bærer over dette av en grunn, en følelse… Følelsen av å være elsket. Du kommet trøtt og sliten etter jobb og skal hente i barnehagen, og det første du hører er ”Mamma mi, mamma mi!”. Poden slepper alt hun har i hendene, dette er tross alt leker som hun har kjempet mot 14 andre om å ha.. Men hun gir opp alt, nærmest spinner for å nå deg fortest mulig for å kaste seg inn i armene dine.. Man er konge!

Mandag 3. august ble et vendepunkt. Alt virket normalt, til å begynne med. Jeg parkerte bilen, så at poden spottet meg, kastet lekene og gjorde seg klar til spurten. Hun kom i ei forrykende fart rundt hjørnet, men plutselig! Bråstopp! Og retrett….Jeg sto sjokkert igjen med åpne, tomme armer… Jeg småjogget rundt hjørnet for å se hva det var som hadde stjålet min status som ”det-viktigste-i-livet-til-min-pode”, og så hørte jeg ”I`m in love with a fairytale… even tough it hurts”. Jeg har aldri sett min datter mer lykkelig…. Og meg selv mer knust…

Natt til i går kom den første frosten… Da endte Rybak som ”bilskrape”, jeg unnskylder meg med at det stod mellom han og Nina Simone… Noe som kunne være sant, men den mørke sannheten er at jeg var drevet av et voldsom sjalusi…

http://www.youtube.com/watch?v=GUcXI2BIUOQ

Katrine

Da skal vi kurses vet du...

Nå skal vi på Møre spurte etter de andre og henge oss på bølgen av Web 2.0. Nå kjører vi!