For noen måneder siden datt jeg ned trappa, og da var hun der med en gang. Jeg ser opp i et snørrete ansikt med sjoko rundt munnen… ”Holdt ikke du de?” Hun som vet alt burde strengt tatt klare å legge to og to sammen og komme frem til at jeg ikke holdt meg, og da burde det være unødvendig å spørre.
Jeg vet det er ille.. Men jeg har tatt meg selv i å ville gi henne et lite puff i trappa og stille akkurat det samme spørsmålet selv..
Som dere skjønner, kan hverdagene være ganske så tøffe for en alenemor. Dette resulterer i at jeg ikke er i stand til å følge med på noe som helst vettug etter klokken ni om kvelden. Det vil si, ingen dok-serier, ingen filmer og ingen dyptgående serier. Før kunne jeg kanskje klare en halvtime med CSI, men nå holder jeg meg til reality. Det gir meg en bedre følelse at kanalen Fem har begynt å kalle disse realityseriene sine for vitenskap.
Så her en kveld jeg satt å så på en vitenskapserie, Paradise Hotel slo det meg at grunnen til at jeg liker disse seriene er at det gir meg en bedre selvfølelse.
Niklas 25 år gjør etter sigene comeback i serien i år. Mike Tyson gjorde comeback. Du gjør ikke comeback fordi du melde de på Paradise Hotel to ganga på rad.. Det e omtrent som å gå opp igjen tredjeklasse på barneskolen.
Det nye som er kommet inn nå, er at det er at det er kommet en oppfølger til Paradise Hotel, det syns jeg er spennende. Det dette går ut på er at de som nå vinner i programmet går videre til ”level 2” som er en annen serie, ”gullungene”.
Alt det positive til tross kan jeg ikke unngå å more meg på deltakernes bekostning. Det er vanskelig, sjøl for en semi-proff komiker å la setninger som ”de er så vanskelig å sette tall på følelsene.." og ”som fot i hanske” passere.
Det som på en annen side er litt pinlig, e at når e skulle legge ut det på facebook, stavet jeg feil både Paradise og Hotel...
