Winter wonderland, jada med Rav4 er det sikkert det..

Jepp, da er vinteren her igjen og bilen svarer til mine forventninger and then some! Mitt første problem var selvfølgelig at det ikke var mulig og låse opp døren på førersiden, men ved litt rå makt løste dette seg.

Det løste seg ikke fantastisk, da jeg ikke fikk lukket den igjen etter at den var åpnet. Men det løste seg greit. Ved å si at det løste seg greit, mener jeg at jeg både fikk levert poden i barnehagen og kommet meg på jobb. Jeg knyttet fast bildøren med et skjerf og satt meg på det.

Neste dag var det overhode ikke mulig å få opp døren på førersiden, selv ikke med rå makt. Så da var det døren på passasjersiden som ikke kunne lukkes. Dette utgjorde jo heldigvis ingen risiko for meg, da det er datteren min som normalt sitter på den siden.

Ved inn og utstigning måtte det for min del klatres. Da lurer du muligens på hvorfor jeg ikke kunne åpne døren på min side nå som jeg befant meg inne i bilen? Og da svarer jeg som sant er, at denne døren ikke kan låses opp fra innsiden overhode, sjøl ved plussgrader. Dette er et resultat av at jeg også i fjor brukte rå makt til å åpne døren.

Når jeg klaget over disse episodene på Facebook, minte broren min meg på ei anna episode om mitt forhold til bil. Og ja, der er ganske mange.. Det er faktisk så ille at bilen min har kommet til et punkt at den blir beinere for hver gang jeg krasjer.

Jeg hadde gått bensintom. Jeg måtte jo få frakta bensin fra stasjonen og til bilen, og alt jeg hadde var noen tomme brusflasker. Dette måtte jo gå galt, og det gjorde det. Det gikk faktisk så galt at jeg sprutet 2 liter bensin rett i øyet. Jeg ble kjørt rett til sykehuset og lagt på drypping av øye. Vanligvis ligger man i 15 min., jeg lå i 45 med ei mor og en bror ved min side som er røde i tryne av at de holder tilbake latteren…

Og ja, jeg vet at det var 2 liter, for jeg måtte selvsagt tilbake til stasjonen og betale for bensinen.

Tid for refleksjon

Når man bikker 30 år, kan man ikke unngå å reflektere over sitt eget liv… I alle fall har jeg en god del tanker som jeg sliter litt med akkurat nå. Jeg prøver å tenke tilbake på hva jeg ville med livet mitt og om jeg har nådd de målene som jeg satte meg fore. Problemet er bare det at jeg kan overhode ikke huske hva jeg egentlig ville bli! Jeg vet at jeg hadde ganske så konkrete planer om å bli politi ei stund, takk og lov for at jeg ikke satte de planene til verks.. Jeg vurderte også å bli advokat, noe jeg muligens hadde likt men da hadde jeg muligens studert juss fortsatt.

Om jeg fortsatt hadde studert juss, så hadde jeg helt sikkert vært altfor fornuftig til å leve livets glade dager på Mallorca og i USA. To erfaringer jeg helt sikkert hadde klart meg uten, men som jeg faktisk godt kan gjøre igjen. Vet ikke om jeg lærte veldig mye av året på Mallorca, bortsett fra at å være blond i syden kan komme ganske så godt med.. I USA er det en stor fordel og ha accent. Til tider en litt vel stor fordel.. Jeg har vært på strippeklubb én gang. Da det kun var kvinnelige strippere, var der ikke dametoalett ute i selve klubben så jeg måtte gå inn på bakrommet på do. Når jeg stod der kom jeg i prat med en litt småsleip kar som på slutten av vår samtale gav meg et visittkort og sa at han hadde blitt veldig glad om jeg hadde vurdert å jobbe for han.. Og jeg var jo student så…

På Mallorca lærte jeg en veldig, veldig viktig lekse.. Å starte et langdistanseforhold med en gift mann, er virkelig ikke verdt det… Mer er det ikke å si om den saken. Som student i Bø lærte jeg at har man et tidlig tog dagen etter MÅ man gå rundt, noe som overhode ikke var et problem i Bø.

Etter at jeg ble mor lærte jeg at du bare må glemme alt du tidligere har lært om barneoppdragelse. Det er nemlig ikke sånn at det er jeg som oppdrar min datter, men omvendt. Og til dere som himler med øynene til tilsynelatende inkompetente foreldre med barn som lager et reint lite helvete på butikken… Jeg var en av dere… Jeg tenkte at barn blir sånn, fordi de ikke har tydelige grenser hjemme. Men hva jeg mente var rimelige grenser for en tre-åring, vet jeg ikke om jeg hadde en formening om. Det har jeg imidlertid nå...

Rimelige grenser for en tre-åring er at han ikke skader mennesker eller svært dyre ting, at han utviklingsmessig ikke kan bli tatt for en ett-to-åring og til slutt at han går kledd på en sånn måte at de i barnehagen skjønner at vi faktisk vet at vi bor i Norge og at vi har vaskemuligheter i hjemmet. Tro meg, det er ikke så lett som man skulle tro…

Svolvær Lokale Flyplass

Jeg deltok i et bryllup i Lofoten i helga, jada i Lofoten! En skulle tro at hun var blitt lokket til Lofoten av en mann, men det viste seg at det faktisk var hun som lokket mannen fra Haugesund til Lofoten. Hun selv er fra Ålesund..
På samme tid i fjor var jeg i Spania. Reisen Ålesund-Spania og Ålesund-Lofoten koster omtrent det samme, men det tar litt lengre tid å reise til Lofoten. Men som den gode sunnmøringen jeg er setter jeg stor pris på å få mye reise for pengene.
På Bodø flyplass oppstod mine første problem… Det viser seg nemlig at på flyet Ålesund-Oslo og Oslo-Bodø kunne man ta med seg 20 kg. Bagasje, men fra Bodø til Svolvær kunne man bare ha me seg 15. Så da måtte jeg begynne å gå gjennom kofferten og se hva jeg kunne unnvære i helgen. Men la meg bare ha en ting klart her, det blir aldri lagt fra seg verken vesker eller sko! Så bryllupsgaven fikk de hente i Bodø.

Når jeg skulle gå om bord i flyet som (forhåpentligvis) skulle bringe oss trygt til Svolvær, tok jeg meg i å tenke at noen skulle komme lattermild under vingen og fortelle oss at dette var en spøk.. Men neida, vi skulle faktisk trykke oss inn i denne bittelille flyvemaskina. Jeg er ikke normalt redd for å fly, men denne minte meg litt om en flytur jeg hadde i 94 med fantastiske Balkan Airlines. Ikke et veldig hyggelig minne, for å si det sånn.

Flyturen varte i under 20 min. og på den tiden rakk faktisk den usannsynlige hyggelige flyvertinnen og ta heile sikkerhetskontrollen på 4 forskjellige språk, samt servere kaffi og te og selge varer.. Og jaggu rakk hun ikke å gå rundt å dele ut en liten sjokolade sånn helt på tampen også.. Rett og slett imponerende!

Det som var litt mindre imponerende var rullebanen på Svolvær Lokale Flyplass, den minte vanvittig mye om rundkjøringen på Moa.. Og om du har sett “Bie Filmen” der et fly blir landet av en sverm av bier, ja da forstår du hvordan landingen var…

Syns denne bare var helt genial, så jeg måtte bare dele den med dere...

Griseritesten
Smør godt med peanøttsmør på sofaen og gardinene. På veggene gnir du godt med gjørme. Flekker du ikke klarte å dekke tegner du på med fettstifter. Legg noen fiskepinner bak sofaen og la dem ligge over sommeren.

Leketesten
Kjøp ca. to hundre liter med Lego (knust glass kan også brukes). Få en venn til å spre dem ut over hele huset. Ta på bind for øynene. Prøv så å gå på badet eller til kjøkkenet. Ikke lag høye lyder (dette ville vekket et barn).

Butikktesten
Lån like mange små dyr som du har tenkt å få barn (geiter er best) og ta dem med til butikken (ikke i bånd). Prøv å holde øye med dem til en hver tid og betal for alt de ødelegger.

Påkledningstesten
Kjøp en stor, sint, levende blekksprut. Legg den i en liten pose og pass på at alle armene er nede i posen.

Matetesten
Få tak i en stor mugge og fyll den halvt med vann. Heng den med strikk fra taket over spisebordet og gi den en god sving. Prøv å bruke teskje for å mate den med grøt mens du later som om du er et fly eller tog. Når du er ferdig tømmer du innholdet i muggen på gulvet.

Nattetesten
Skaff deg en sandsekk og fyll den med 4 til 6 kilo sand. Tøm godt med vann i sekken. Kl. 20.00 begynner du å vugge den og fortsetter fram til kl. 21.00. Legg sekken ned og still klokka på 22.00. Stå opp når klokka ringer, plukk opp sekken og syng alle sanger du noen gang du har hørt til den. Finn på mange nye og syng til klokka er 04.00. Sett klokka på 05.00. Når den ringer står du opp og lager frokost. Gjenta i fem år. Smil!

Fysisk test (kvinner)
Kjøp en stor pose bønner og fest den til magen. La den henge i 9 måneder.

Fysisk test (menn)
Gå til nærmeste apotek. Legg lommeboka på disken og be betjeningen forsyne seg. Finn ut kontonummeret til butikken hvor du kjøper mat og få lønnen din utbetalt dit. Kjøp en avis. Gå hjem og les den i fred for siste gang

Terrorbalansen i hjemmet..

Min datter har funnet ut at hun skal boikotte mammaen sin ei stund… Da min datter har vært sykt mamma-dalt i tre år, hadde jeg egentlig sett frem til denne dagen. Jeg gledet meg til hun begynte å klenge på andre, slik at jeg kunne trekke meg stille og rolig tilbake med ei god bok…

Min lille pode var faktisk så klengete ei stund, at jeg ikke engang turte å gå på byen. Jeg var rett og slett at jeg ikke skulle komme inn på utestedene på grunn av kleskoden… Jeg hadde tross alt konstant en 2-åring hengende rundt beina.

Når hun skulle sove sammen med meg var det ikke nok å ligge ved siden av meg i samme seng, neida hun måtte ligge på samme hodepute også. Hun tålte for all del ikke at jeg gikk inn i et annet rom… ”E må væj me, mamma”.. ”Men mamma skal bare på do en tur”.. Da så hun bare dumt på meg og satt seg på fanget mitt når jeg var på do..

Nå går hun gjennom en fase der mormor, pappa og fadderen er bedre en meg. Endelig frihet! Var det første som slo meg… Men frihet er IKKE gøy når man ikke velger det selv.

Først tenkte jeg at hun bare var litt trøtt og alt når hun våknet ville hun vær sitt samme gamle mammadaltende jeg… Men nei, jeg var fortsatt plassert nederst på rangstigen. Det var da jeg prøvde mitt første triks, ”the guilt-trip”… Funket ikke, for får man virkelig så vanvittig dårlig samvittighet ovenfor ei masete mamma man er dritt lei av?

Så prøvde jeg å late som at det ikke går inn på meg. Det funket i alle fall ikke, hun var jo bare glad til. Overdreven ros for hver lille tilnærmelse hun gjorde, funket litt… Men det er så usannsynlig kjedelig… Og ikke minst falskt, let`s face it en treårings maleri er ikke fantastisk vakkert… Så da gikk jeg rett på trikset over alle triks, jeg lånte meg en annen unge for å gjøre henne sjalu… Dillet og dullet med ungen, helt til hun rett og slett ikke taklet å overse me igjen…

Nå har hun sovnet tett inntil meg, og jeg er meget tilfreds med det… Men det har akkurat gått opp for meg at jeg har oppført meg som en skikkelig sjalu og manipulativ kjæreste…




Men om dette funket så vanvittig bra med min treåring, så skal jeg jaggu begynne å bruke det på menn også! For så stor forskjell kan det umulig være….

Krig, fred og politikk og sånn…

Til min 30-årsdag fikk jeg et kort av mine fantastiske venner, hvor det stod “The smartest bimbo ever!”.. Og med dette bimbo-stempelet føler jeg meg rett og slett pliktig til å skrive om det man egentlig skal i sånn blogger, nemlig: “Moter og skjønnhet..”

Dette er rett og slett en guide til alle småbarnsmødre om hvordan de ikke skal gå i den farlige fellen og glemme det som virkelig betyr noe etter at man har fått barn.. Nemlig å se ut som at man overhode ikke er stresset, sover normalt og bruker pengene på skjønnhet og velvære. Kort sagt man må for all del ikke glemme å få det til å se ut som man ikke har fått barn..

Først tar vil jeg ta for meg dette med vekt, sjøl la jeg på meg 10 kg. Men jeg har jobbet såpass hardt med å få dem vekk at jeg faktisk har klart å gå ned hele 2 av dem på tre år. Så gjør som meg, kom dere ut å løp! Ta med deg vognen og løp til butikken for å handle. Når du skal plukke varene ut av hyllen, ta gjerne to liter melk på en gang og løft de mange ganger opp og ned før du legger den i kurven. Om dette er vanskelig å få til i hverdagen, lei inn ei barnevakt… Heidi Klum klarer det, da klarer du det også!

Når det gjelder shopping må du ikke haste gjennom butikken og raske med deg ting. Shop når barnet sover, og bruk god tid på å prøve.. Husk kroppen har forandret seg. Om barnet ikke sover, så leier du inn ei barnevakt…

Ta deg tid til å pleie deg selv med kremer, ansiktsmaske og make up. Husk: Det tar tid å ta seg ut! Er du over 25 må du ha en god rynkekrem! Bruk peeling og ansiktsmaske hver kveld før du legger deg, slutt å røyk og drikk mye vann. Ikke bruk mer sminke, men mer tid på å legge den. Om du ikke har tid til å få gjort dette skikkelig, er det ikke annet å gjøre en å leie inn ei barnevakt.. Angelina Jolie klarte det, samtidig som hun skapte sin egen verden i miniatyr… Dette må du også klare! Forresten… Jeg lurer på hva hun egentlig driver med, tror dere at hun prøver å gjenskape Noas Ark bare med mennesker… Vet hun noe som vi andre ikke vet?

Om du følger disse gode rådene, ender du opp med å se ut som ei litt dradd dame som krampeaktig prøver å klamre seg fast til en svunnen tid.. Litt smådesperat og usannsynlig travel! Men du har såpass mye barnevakt, at det vil garantert ikke se ut som at du har fått barn!

Lykke til...

MoldeJazz er for musikkelskere…

Jeg er faktisk glad i jazz. Men jeg er mer den Nina Simone/Frank Sinatra-typen, føler jeg detter litt av når det kommer til ny fancy jazzmusikk. Jeg var faktisk en hel del på Jazzkonserter under studietiden, det var jo på en måte påkrevd da jeg var kulturstudent. Men etter å ha hørt en sang som varte i 15 min. og setningen “Walking on the moon” var eneste teksten i sangen, skjønte jeg at så kulturell var jeg faktisk ikke.

Etter denne opplevelsen slo jeg meg litt sammen med revisorene isteden. Sammen med de kunne jeg nyte hytteturer i Vrådalen, med alpint og vår egen spesielle drikk “bompisaft”.

Men tilbake til Jazzen… Jeg og min nabo fant ut at vi trengte en aldri så liten “husmorferie”, og fant fort ut at vår fritid falt sammen med Moldejazzen. Vi snakket løst om at vi kanskje burde ta oss en tur, bare sånn fra torsdag til fredag. Da vi var litt seint ute hadde vi jo ingen overnattingsplass, og tenkte at vi kunne jo bo i telt… Det var jo tross alt bare ei natt. Men så fikk min nabo den geniale ideen at vi kunne jo sove i bilen, bilen min var jo lang nok.

Når torsdagen kom, høljet det ned. Og jeg tenkte at det var jo ikke krise å måtte avlyse. En ting er å overnatte i bilen når du er 20, en annen når du er over 30 år. Dessuten skulle vi på fest fredags kveld til en annen nabo, så det ville kanskje bli nok?

Når jeg kom hjem fra jobb, stakk jeg innom for en kopp kaffi. Men det første som møter meg i gangen en sovepose, ullteppe og en bag med klær. “Og gudhjelpemeg! Hun har faktisk tenkt å gjennomføre dette”…

Jeg er nemlig litt sånn “kjeften og bakbena”, jeg er alltid med når vi snakker om det… Så ombestemmer jeg meg. Jeg husker spesielt en gang i russetida da vi skulle får knute i lua for å bade før første mai. Da var det ei av mine klassevenninner som sa: “Hvorfor bade før 1. mai når man kan bade før 1.januar?” Nå ble det ikke før 1.januar, fordi skolen ikke hadde begynt på igjen. Men 3.januar kom to av mine medelever på skolen og lurte på hvor jeg hadde lagt badetøyet mitt.. De konkluderte med at heldigvis bodde jeg nært nok til å kjøre hjem og hente. Jaja, da blir det vel sånn da tenkte jeg… Og var faktisk ganske fornøyd med at det var såpass kaldt ute at ingen ville se oss i alle fall.

Men vel fremme ved brosundet i ført badetøy, 3. januar 1999, så jeg jo det at her hadde hele skolen møtt opp. Og jaggu var der ikke et kamerateam fra TVS der også.. Så vi klatret opp på broen og hoppet, “panikk-kavet” oss på land. Gikk så barbeint bortover snødekte fortau, da TVS syns det passet med et lite intervju. “Var det kaldt”? Og her kommer kjeften min igjen…”Nei, det var friskt!” Påfølgende spør selvfølgelig journalisten om vi kan hoppe en gang til…

Tilbake til Jazzen… Mye spennende boder i sentrum var der faktisk, men vi hadde jo sett dem uka før på båtfestivalen i Ålesund. Men av en eller annen merkelig grunn, finner jeg alltid noe å kjøpe. Vi hadde i alle fall et knall opphold i min flotte, litt kresja, Audi. Fikk til og med parkeringsbot når vi sov.

Så joda jeg er nok musikkelsker, men jeg elsker også uten musikk..

Dramaqueen

Når jeg var lita og følte meg urettferdig behandlet, syns jeg at den beste hevnen var om jeg fikk til å gi mamma dårlig samvittighet.

Jeg har konkrete minner av at jeg bestemmer meg for å rømme, fordi at jeg ikke får lov til å ha på meg mitt røde ”Annie” skjørt utenpå dongeribuksen. Mamma reagerer ved å stå på trappen og vinke og ønske meg god tur. Her går jeg over til plan-B og anklager min mor for å ha et ønske om å bli kvitt meg.

Jeg kan ikke huske at jeg også gjorde dette overfor min bror, men jeg fant et kasett-opptak der jeg hører følgende: ”klikk” ”Au, au ikke slå me da, Stefan” ”Herregud Katrine, det va jo du som..” ”Klikk” ” Hahaha, e tar opp!”.. Jeg har med andre ord gjort et forsøk på å stemple min bror som en mishandler, ved et ulovlig opptak..

Jeg og Sofie har daglige krangler om bekledning. Hun mener at kjole passer til enhver anledning, det gjør ikke jeg. Nå på sommeren har jeg gitt etter når det gjelder kjoler i barnehagen, da dette sparer meg minst 20 min. på morgenen. I to uker etter at jeg hadde ønsket sommerkjolen velkommen som et hverdagsantrekk, kom jeg faktisk tidsnok på jobb nesten hver dag..

Men så fant min lille engel en ny liten vri, hun vil ha herredømme over frisering også.. Både jeg og min lille har høysåte om morgenen, det har vi alltid hatt. Nå ville Sofie ordne dette selv. Så der står hun med fin sommerkjole og greier luggen… Luggen?? Hva med resten av håret? PÅ Sofies hode er det jo faktisk bare luggen som henger ned om morgenen. Som en siste finish på verket henter hun tiaraen sin og tar på seg sine rosa paljettsko. Hun mener hun er meget klar for sin daglige entré på barnehagen.

Jeg prøver først med min peneste stemme og overbevise henne om at prinsesser bruker å gre hele håret. Det gikk ikke inn. ”Ok” sier jeg ”om du ikke grer deg, blir vi nødt til å klippe deg kort guttesveis”. Dette funker heller ikke. Da må jeg bruke det som var det eneste som fungerte på meg når jeg var liten, for det er også det eneste som fungerer på Sofie. Ignorering! Egentlig ganske så praktisk, man får gjort en heil masse mens man går rundt og ignorerer.

Jeg merker at sinnet på poden er stigende, men fortsetter med å ignorere. I mitt forsøk i å gå forbi henne, kommer jeg så vidt borti skulderen hennes…. Det som skjer da, er at 3-åringen kaster seg ned på gulvet og setter i med store hulk. Hun holder seg på skulderen, feil skulder og ser på meg med store tårevåte øyner. Mellom hulkene får hun klemt inn ”ikke skubb me, mamma”…

Min datter har tatt opp igjen en kamp jeg la fra meg for 26 år siden… Hun prøver å gi meg dårlig samvittighet. Jeg syns egentlig at det er ganske sjarmerende og jeg trekker godt på smilebåndet.

Jeg innser alvoret i dette, hun har avansert. Nå er det på høy tid å gjemme alt som heter båndopptaker, filmkamera og diktafon.

30-årskrisa...

30 år, singel og alenemor… Så der gikk den barndomsdrømmen i oppfyllelse!

Jeg var inntil for 3 dager siden overhode ikke redd for å fylle 30 år, jeg har faktisk siden jeg var 27 brukt setningen ”e e jo snart 30 år…” uten og være skeptisk til det. Men i går slo faktumet ned som ei bombe, jeg er 30 år!!!! Det vil si at jeg ikke kan klassifiseres som ung lenger. Jeg kan ikke belage meg på å la mamma fikse julemiddagen lenger, jeg burde klare dette selv. Og jeg har overhode ingen idé om hvordan man lager julemat, det var noe jeg alltid har tenkt på som veldig langt frem i tid.

Vel kjenner jeg flere som både har bikket 50 og 60, men sorry det blir ikke det samme. Deres tog gikk for lenge siden, mitt gikk i dag. Jeg er ikke lenger ei ung jente i 20-åra, men ei voksen dame i 30-åra. Og dette har overhode ikke skjedd gradvis, men over natta! Hva i helvete var det som skjedde? Jeg la meg som 20-åring og våknet som 30-åring, og til alle dere 29-åringer der ute: Ikke legg dere, dette er spooky saker…

Jeg kan ikke unngå å reflektere over livet mitt i dag. Og jo da, jeg er vel egentlig ganske tilfreds. Jeg har alltid trodd at jeg kom til å ha utdanning og jobb, hus, mann og barn innen jeg fylte 30. Og når sant skal sies så har jeg faktisk 3 av 4, og det kaller jeg ikke et nederlag. Men helt siden jeg var liten har jeg trodd at jeg kom til å bli noe stort noe, nå skulle jeg ønske at jeg hadde vært litt mer spesifikk..

Og når jeg gransket ansiktet mitt i speilet i dag tidlig kunne jeg konstantere at; jo da, huden under øynene er nok blitt litt tynnere, men jeg har faktisk ikke rynker. Om mulig bare fordi der er tilstrekkelig underhudsfett..

En ting er i alle fall sikkert, jeg skal overhode ikke begynne å spise helsekost.. Jeg trenger den konserveringa jeg kan få i meg!

Stampa med Leroy….

Jeg ble invitert i utdrikkingslaget til ei barndomsvenninne. Vi har bodd på hver vår kant i mange år og egentlig ikke sett hverandre så mye, men hun var min aller første bestevenn så dette skulle jeg ha med meg!

Når vi var barn, var vi idrettsjenter. Vi spilte håndball, fotball og heiv oss på det som var av fysisk aktivitet. Dette sluttet jeg med når jeg var 18. Jeg har vært så smått innom sorten et par ganger i ettertid, som å spille fotball på Franklin Grizzlies i USA og jeg begynte å spille håndball igjen etter en liten pause på 7 år. Det siste gikk vel ikke vanvittig bra, da jeg ble hentet i sykebil etter andre kampen. Fysikken stod ikke i stil til vinnerinstinktet for å si det sånn...

Min venninne ikke bare fortsatte med aktivitetene sine etter at hun ble ”voksen”, men hun videreutviklet dem. Hun gikk fra å være ei snowboardjente, til å bli et snowboard/surfejente. Hun sørget for å finne en mann som også surfet, slik at hobbyen hennes kunne rendyrkes. Hun ble fysioterapeut, helt sikkert for å ha muligheten til å fikse seg selv fort ved eventuelle skader. Hun har trent seg opp igjen etter et røket korsbånd tidligere, og dette tok tid og førte til at hun mistet en hel sesong med brettkjøring. Derfor valgte hun å starte sin egen praksis, slik at hun slapp å stå i helsekø. Hun bestemte seg også for å flytte til Lofoten (!!), rett og slett fordi surfeforholdene er så mye bedre der oppe. Når hun ikke surfer er hun spinninginstruktør og fjellgeit.

Jeg kjente ingen av venninnene hennes, kun søsteren som akkurat har kommet hjem fra en tur som varte i flere måneder. Hun vant visst en internasjonal snowboardkonkurranse og er derfor ranket som nr. 4, er ikke helt sikkert på hva konkurransen heter… Men at hun er i form, ja det tror jeg på.

Utdrikkingslaget skulle vare i to døgn, og allerede etter en time var katastrofen et faktum… Venninnene er akkurat samme typen. Så når jeg drikker kaffi, røyker og skriver tullete tekster er de ute i guds frie natur og surfer. Og når jeg står på brune puber, drikker øl og utleverer meg selv, er de igjen ute i det fri med XL1 flaske og kjenner at de lever… En litt uheldig match spør du meg… Bare det å ta se en røyk virket skammelig…

Men til min store glede skjedde det akkurat det samme som når jeg er på fest med mine andre venninner.. Etter hvert som alkoholen flyttet inn, flyttet vettet ut. De var ikke det spor bedre en meg! Det var ikke mye bekymringer for alkoholen innvirkning på trente kropper, og jeg var helt på bølgelengde! Jeg må innrømme at jeg droppet ut av spinning kl. 09.00 etter at vi var på fest til 05.00 dagen før… Men det tror jeg faktisk de hadde litt forståelse for, jeg er tross alt snart 30 år..

Moralen her er ganske enkel:
Det spiller ingen rolle hvor sprek du er (eller lite sprek, for mitt vedkomne), når ”Leroy stamper” så stamper du med…

No e de din tur til å være reinsdyr, mamma 029.MPG

thank you 008.MPG

Ørretfiske...

Jeg har plutselig blitt hekta på fiske, sånn helt ut av det blå. Jeg har aldri brydd meg tidligere, fisk har vært et nødvendig onde for å få mat i krabbeteinene. Jeg var med min far ”opp i hauane” et par ganger når jeg var lita. Vi var da på jakt etter ørret, noe vi selvfølgelig svært sjeldent fikk. Jeg kunne overhode ikke forstå hva det var så svært med denne ørreten. Ørretfiske gikk ut på mye trasking for å komme til de riktige fiskevanna, mye myggspray og ingen fisk. Var det ikke da bedre å ta båten ut på sjøen, og fiske torsk isteden?

Det var ikke populært med barn på disse turene. Pappa og onklene mine tok disse turene nettopp for å komme seg unna oss. Noe de som oftest kom unna med. Jeg har en misstanke om at dette dreide seg om en slags terrorbalanse mellom ektefellene, altså mamma og tantene mine på den ene siden og pappa og onklene mine på den andre. Systemet er egentlig helt genialt. Mamma har fire søstre og en bror, og de er close.. veldig close.. Som jeg har snakket om tidligere presser de seg sammen i mormors hytte hver sommer. For at mamma og mine tanter skal kunne fortsette denne ferieidyllen, måtte de helt sikkert gi noe tilbake. Det er her disse fisketurene kommer inn. Hvert år pakket pappa og onklene mine telt og fiskeutstyr og stakk til fjells et par dager. Mammas yngste bror var lenge singel og gjorde som han ville, ble med.. Til stor glede for pappa og resten av onklene mine, som hadde noen til å bære all ølen de trengte til turen.

Av og til ytret vi barna ønske om å være med, da prøvde de å overbevise oss om at det kom til å bli fryktelig kjedelig. Men noen ganger klarte de ikke å lure oss. Jeg syns ikke det var spesielt moro, jeg ble med for bestikkelsene. Når vi først var med, tror jeg faktisk de syntes det var litt stas med barna allikevel. Det var svært om vi klarte å kaste bra for eksempel, samtidig som at de hadde litt flere kort på hånden. For om jeg eller broren min fikk en fisk, så var det liksom på pappas kvote. Når vi hadde funnet passende sted, lærte pappa meg å kaste. Så forklarte han meg hvordan duppen så om jeg fikk napp. Om jeg fikk napp eller ikke aner jeg faktisk ikke, for min konsentrasjon var på den gigantiske godteposen som var plassert framfor meg.

Men forrige helg ble jeg bitt, jeg ble så ivrig at jeg glemte at jeg hadde med min to år gamle datter. Hun sovnet på mormorens fang, og kom til å bli et helvete å få lagt seinere. Det blåste jeg i! Jeg kranglet med min 9 år gamle nevø om hvem av oss som hadde fått flest og ikke minst størst fisk.. Så fikk jeg nyss i at her kunne finnes sjøørret, og da ble jeg vill i blikket. Mamma spurte om hun skulle vekke Sofie, og jeg svarte ”er du gal?” Vi har jo knapt nok begynt. Jeg røyste meg i båten og kastet og kastet med ett må for øye, sjøørreten.

Vi fikk ingen sjøørret… Men det er vel det ørretfiske dreier seg om…

Hold munn og kos deg!

Fikk akkurat hjem lillesnuppa fra ”pappa-helg” og tenkte at no skulle vi virkelig ta igjen det tapte. Avtalte med mi svigerinne at vi skulle ta oss en skikkelig kosedag og ha litt kvalitetstid med barna. Viktig og kose se i hverdagen!

Allerede ved henting i barnehagen, ante jeg at dagen kanskje ikke kom til og svare til forventningane… Der så e mitt lille englefjes sku et barn som rakk henne omtrent til navlen ned fra ei pute fordi hun tydeligvis trengte og ligge over puten selv…

Først var det pizza hos svigerinna, vi ankom ca. en halvtime for seint fordi Sofie, som jeg har beskrevet tidligere ikke alltid er like velvillig til og sette seg i bilen.. Men, men pizzaen var god den! Neste på programmet var tivoli, men først måtte vi skaffe kontanter… Min lille pode blir rødere og rødere rundt øynene og jeg begynner og få litt problemer med og holde henne våken…

Ok, barna har fått i seg mat og vi har kontanter… Alt ligger til rette for en kosetur på tivoli! Men jaggu var det ikke hjemmekamp, gitt! Det er ikke fysisk mulig og komme seg med bil til Storhallen når der er kamp på stadion… Men en gåtur skulle vi da tåle… Og vi var fortsatt ved godt mot… Så kom snøen! For at ikke skuffelsen hos barna skulle bli komplett, bestemmer vi oss for og kompensere med is og lekerommet på Storsenteret. Motet opprettholdes…

Jeg forteller mi lille håpefulle om forandringene i planene, men merker et noe sviktende humør… ”E vil hjem!!” Skriker hun… Men vi skal jo ha det kjekt, no kan vi til og med kjøpe ei lita leike for tivoli-pengane… ”E har leike hjemme!!”… ”E vil hjem, e vil hjem, e vil hjem, e vil hjem!!”… Jeg merker at jeg sakte men sikkert at jeg går fra og være ei tålmodig mor, til å bli ei ”mom-zilla” og før jeg vet ordet av det kaster jeg meg mellom ropene fra min lille datter og roper tilbake: ”No e du stille, vi skal kose oss!!!!!!!”

Det løyer når mi svigerinne løfter Sofie ut av bilen og tilbyr henne den ærefulle oppgaven det er å få trykke på knappen for og få ut ”parkeringslappen”… Så da er Sofie, Svigerinna mi og jeg inne og henter lapper og hennes 5-åring sitter i bilen…. Når vi kommer ut igjen, står han utenfor bilen… Bilen er låst og nøkkelen står i tenninga og ekstranøkkelen ligger i veska, som ligger på passasjersetet… Da det ikke er så lenge siden sist jeg brukte nummeret til Falken, hadde jeg det lett tilgjengelig… Det er da noe…

Vi må ha oss en kaffi, mens vi venter på Falken… Barna styrer seg selv, uten innblanding av oss… De fornøyde for første gang siden vi dro hjemme ifra…

Når vi har fått opp bilen, blir vi enige om at det eneste som vil hjelpe denne dagen er ”storm-shopping” Vi raser gjennom Cubus og Princess, da disse ligger i samme etasje som kafeen… Vi orker ikke andre anstrengelse enn å dra kortet…

Sofie er i dyp søvn, glad for at denne ”kvalitets-dagen” endelig er over, jeg sitter i en haug med klær kjøpt på impuls og er smertelig klar over at det hadde vært mye billigere med tivoli.. Og jeg gruer meg til jeg skal gi Sofie nyheten om at vi skal på ”kosetur” til Valldalen til helga…

Spenningen i hverdagen...

Det er ganske utrolig hvor enkelt 2-åringer kan forvandle den reneste idyll til et reint kaos… De kan selvsagt også gjøre en oppgave som i utgangspunktet virker ganske så umulig til en dans på roser… Alt er avhengig av 2-åringens humør og velbefinnende akkurat den dagen. Om du har klart og gjennomføre en hel dag inn og ut av butikker for så og komme hjem og vaske hele huset etterpå sammen med 2-åringen din, er det ikke dermed sakt at en liten tur på butikken for og kjøpe melk dagen etter skal gå bra…

Vi skulle kjøre fra Ålesund til Hamar med en 2-åring i bilen, for og delta i et bryllup. Jeg grudde meg i en uke… Men når dagen kom satt 2-åringen og sprudlet hele veien, flira og koste seg i baksetet. På turen opplevde vi en eneste ulyd.. Den kom etter Dombås og varte i fem minutter før hun sovnet og sov til vi kom frem.

Om lag to uker etterpå skulle vi kjøre fra Borgundveien til Skarbøvika en tur som tar 4, 5 min. Om du klarer og få ungen inn i bilen, vel og merke. Denne ettermiddagen ville ikke min lille øyensten inn i bilen. Først prøvde jeg lokking, så prøvde jeg overbevisning og til slutt tvang. Jeg prøvde med makt og sette henne i setet. Jeg klarte for så vidt og sette henne ned i setet, men når du må holde barnet fast med begge hendene, er det ikke like lett og få festet setebeltet. Jeg prøvde og sette fra meg barnet på fortauet og sette meg inn i bilen sjøl og si ”ha det bra”… Men at moren skulle stikke av, virket tydeligvis ikke skremmende på poden akkurat da…. Til slutt måtte jeg brekke barnet ned i setet og holde henne fast med kneet mens jeg festet setebeltet…

Sofie vrælte hele veien hjem selvsagt, hun hadde et lite opphold forbi Arbeideren for å meddele med et lite kremt og en unormal lys stemme at ”der e PluttiPott”… For så og fortsette med sine hyl… (Det er forresten veldig stas at hun alltid sier dette når vi kjører forbi Arbeideren, men litt mindre stas når vi kjører forbi Dirty Nelly og hun sier ”der e Ål`sund”)

Det og ha barn er med andre ord veldig spennende, man vet aldri hvordan dagen vil forløpe seg…

For et par uker siden fant jeg ut at Sofie og jeg skulle male kjøkkenet. I utgangspunktet er det og male kjøkken sammen med en 2-åring en helt vannvittig tanke… Men jeg tok sjansen. Denne dagen viste det seg at hun var overraskende samarbeidsvillig. Hun lyttet interessert til alt jeg sa. Vi hadde malt hele kjøkkenet og ikke en eneste malingsdråpe hadde havnet der den ikke skulle…. Jeg var meget, meget sjokkert og ikke minst stolt!

Jeg skrøt Sofie opp i skyene, og hun solet seg i glansen… Før hun trakket opp i malingsbrettet og sprang inn på stua….

Bukken til havresekken...

Jeg har akkurat kommet fra middag hos mine foreldre.. Og det ser ut som at de opererer med litt andre regler en de som jeg og min datter praktiserer her hjemme. Jeg var klar over dette fenomenet med at når man blir besteforeldre, gjør man som man vil. Men at det var så ille hadde jeg ikke forestilt meg..

Når Sofie venter på at middagen hos Mormor og Besten skal bli ferdig, finner hun litt snadder i godteskapet. Dette demper selvsagt appetitten en smule, men det er visst veldig stas at hun selv finner frem til kjekspakken og så er hun visst veldig søt når hun ber om en kjeks.

Når Mamma lager ferdig maten, foretrekker Sofie å bli holdt på hoften slik at hun har best mulig oversikt.

Når det er tid for bordsetting, bruker min lille pode god tid på å bestemme seg for hvor hun vil sitte og på hvilken stol hun helst vil sitte på. Hun prøvesitter samtlige stoler, og av og til byttes stoler ut med andre som kanskje faller i bedre smak. Når hun har bestemt seg for hvor hun vil sitte, plasserer hun besteforeldra i den posisjonen hun ønsker. Hjemme har hun én stol, som alltid står på samme plass…

Når Sofie har spist halve maten, kommer Besten med desserten.. Det er is, som de vet Sofie setter pris på. Når Sofie har spist halve, vil hun ha en ny is. Jeg legger inn en protest, og sier at først og fremst må du spise opp den du har. Sofie ser på meg med et skrått blikk og slenger frem underleppa. Da ser jeg min far snappe til seg isen og sluke resten og si som følger: ”No e den oppspist, kom skal vi finne en ny!” Sofie sitter glad og fornøyd tilbake med helt ny is som hun med stor glede viser meg..

Halvveis ned i den nye isen, er Sofie tilsynelatende fornøyd. Hun hiver resten av isen i bosset og snur seg mot Mormor.. ”Ny is?” Her legger jeg inn vetoretten min og forbyr flere iser. Sofie og Mormor forsvinner inn på kjøkkenet og kommer ut med en sjokolade….

Tålmodighetsprøven...

Man skulle tro at den største tålmodighetsprøven når det gjelder barn var raserianfall, pottetrening eller å få et barn til å spise det man vil det skal spise… Dette er langt fra sannheten. Når et barn har raserianfall skal man bare overse det, og da er det vanvittig hvor mye man får gjort i løpet av et anfall, pottetrening er frustrerende men varer som oftest bare i noen mnd. og skal man ha et barn til å spise det man vil er det bare å ta ketchup på det.. Og ja, man kan ha ketchup på det meste.

Den største tålmodighetsprøven når man har barn er ganske enkelt votter, man glemmer det om sommeren det er derfor temaet ikke blir tatt opp så ofte. Om man hadde brukt votter hele året hadde det vært et eget forum for votter og barn. Et vanlig spørsmål hos helsesøsteren hadde vært: ”Er neglebitt egentlig så farlig?”

Jeg skal love deg det at barnet helst vil bruke det paret med votter som er vanskeligst å ta på, det paret som man i snitt bruker 20 min. å få på hver morgen er barnets desidert favoritt. Det paret som er middels enkelt å få på og som barnet faktisk godtar, forsvinner på barnehagen. Eller enda verre, du mister den ene votten. Det paret som du brukte tid på å plukke ut fordi det skulle være lett å få på, hater barnet som pesten.

Vottetiden varer i minst 10 år…

Dattera mi har et par veldig smale og tykke hansker, det er dette som er hennes favoritt. De tar i snitt en halvtime å få på, og det er inkludert nøye planlegging på forhånd. De er såpass smale at du må prøve å sikte inn på fingrene og håpe på at du treffe. Men om du ber et barn sprike med fingrene gjør de det helt til hansken når tuppene, men da klapper de sammen fingrene igjen.

Jeg hadde sett meg mektig lei av denne situasjonen på morgenene, så jeg gikk til innkjøp av noen svindyre Hello Kitty votter. Vottene var rett og slett perfekte; hun elsker Hello Kitty, de var såpass vide at jeg kunne snike min egen finger inn for å plassere fingrene riktig og ikke minst bare en finger trengte å være plassert riktig.

Vottene ble en stor suksess, jeg så at jeg faktisk hadde tid til å sette meg ned og ta meg en kaffi før jobb i dagtidlig, fordi jeg kom til å spare så vanvittig mye tid på 2-min-vottene…

Jeg nøt virkelig den kaffien, kledde på både meg selv og poden og tok på vottene. Så gikk jeg for å pusse tennene, og når jeg kom ut igjen stod krapylet der uten votter... ”Ha på hanska, mamma…”

Dette får meg til å lure på om alle barn har en konspirasjon mot alle oss foreldre, jeg var det verste småbarnet man kan tanke seg og jeg kan overhode ikke huske at vi hadde noe sånt.. Men ærlig talt, er dette en tilfeldighet?

Spør deg selv, er det tilfeldig at poden sitter ved bordet som en prest hjemme med springer rundt som en tulling når du er på restaurant? Er det tilfeldig at et barn er medgjørlig når du har god tid og tverr når du har det travelt? Er det tilfeldig at ungen som vanligvis bæsjer til faste tider, alltid bæsjer når du har glemt bleiene? Eller er det tilfeldighet at barnet ditt som vanligvis sover til ni i helgene står opp klokken seks når du har ranglet?

Jeg har mine tvil….

Ferieparadiset Frøya..

Når andre drar til Syden om somrene drar vi til vårt ferieparadis, Frøya. Der presser vi så mange så mulig inn i ei lita hytte og nyter ferietiden.

Noen år i studenttiden droppet jeg Frøya til fordel for jenteturer, og da innbilte jeg meg at det var et sommerhus vi hadde.. Men det er en hytte, uten strøm og med utedo. Før hadde vi to soverom, et til Mormor og Besten og et til resten. En gang var vi 19 stykker. Da fant Pappa og noen av onklene mine ut at de skulle bygge et soverom i kjelleren, eller det var helt sikker tantene mine som bestemte det. I kjelleren koker vi krabber og henger av oss ”sjøklær” fullt av fiskeslo. Pappa og onklene mine tok med seg ei kasse pils og begynte på jobben. Det begynte veldig bra, men når de var kommet halvveis var de også halvveis ned i kassa.. Så det ser ut deretter.. Dette er barnerommet på Frøya.

Der har vært inngifte som ikke har vært begeistret for Frøya-livet, noe som fører til at vi syns de er sære. Onkelen min, fra Bærum, liker bedre sitt eget feriehus i skjærgården i Kragerø.. Dette tok det oss nesten 30 år og akseptere.

Det var Besten som var sjef på Frøya, noe som var akseptert av alle. Det eneste Pappa hadde problemer med var at båten skulle tas opp på en helt spesiell måte, den skulle knyttes på en spesiell måte inne i naustet og naustet skulle låses på en spesiell måte. Siste året Besten var på Frøya, var han dårlig til beins og Pappa hadde fått det ærefulle oppdraget det er å ta opp båten. Han var tilfreds med å endelig få vist at hans måte, var vel så bra. Jeg hadde mine tvil. Og riktignok, vi hadde ikke før hoppet ut av båten før vi ser naustdørene gå opp helt av seg selv. Der satt Besten på en kasse, klar for å gi instrukser om hvordan dette skulle gjøres.

Når vi ikke fisker krabber, hogger vi trær. På 80-tallet plantet vi voldsomt med trær rundt hytta, det var så bart og åpent. Nå hogger vi de ned igjen, det er så mye trær at vi knapt nok ser naboen. Eller så er vi på holmene eller opp i ”hauane” og plukker bær. Dette er noe man er pliktig til å ta del i fra man er i den alderen at man kan gjør litt nytte for seg. Når man er 12 må man renske krabbe, fra man er 8 må man plukke blåbær helst enda litt yngre rundt hytta. Jeg prøvde å få Sofie med på dette når hun fylte to, men vi må visst prøve igjen til sommeren. Når jeg var rundt 10 var jeg med i ”hauane” for å plukke blåbær, da Mamma fikk så vanvittig lyst på noen vannliljer hun så ute på ei myr. Mamma er ingen dum dame, og skjønte fort at det ville bli lettere og få opp meg enn seg selv om dette skulle vise seg å være ei dyp ”synkemyr”… Det var det…

Men dette er på ingen måte første gang en av mine foreldre har satt sin egen sikkerhet framfor min. Når jeg var 5 år gammel var jeg ute å gikk tur sammen med Mamma og Pappa. Vi gikk opp en smal vei, fordi jeg hadde sett en hest som stod på toppen av bakken. Plutselig kom denne hesten springende mot oss i full galopp.. Det var da mine illusjoner om at Pappa var verdens modigste, sterkeste mann forsvant. Mamma og jeg så oss rundt bare for å oppdage at Pappa var søkk vekk. Han hadde selv hoppet over en elv og klatret over et gjerde, Mamma stod igjen med meg mens Pappa ropte ”Redd dåkke!”

Kresen eller bare mannevond?

Jeg har vel aldri vært kjent for å være spesielt dreven innen sjekking, det er akkurat som at jeg blir litt blendet når jeg er på byen.. Jeg ser ikke menn for hva de egentlig er… Dette har resultert i tre store kjærligheter: Den første viste seg å være homofil, noe jeg burde ha skjønt da han hadde finere undertøy en meg.. Den andre viste seg og være psykopat, og den tredje var gift og kona var psykopat...

Men jeg har tatt lærdom av dette, og avviser nå rubbel og bit av det som nærmer seg.. Mannevond, sier noen Kresen, sier jeg. Sjøl om jeg innser at dette ikke kan pågå for alltid, tenker jeg på sjekking med grøss.. Sist gang jeg noen gang plukket opp en mann på byen var i 1999, på gode gamle Mølla. Jeg bydde opp en skikkelig flott mann til dans, og vi begynte faktisk til og med og kline på dansegulvet… Alt lå til rette, følte jeg… Helt til jeg kom utenfor og hørte…Klikk, klikk, klikk.. Også hadde han på se boots!! Det første jeg tenkte var: Hvordan komme seg unna dette? Og da kom jeg på at jeg hadde glemt og barbert meg under armene… Så jeg strakk hendene i været og sa: Skal vi gå hjem til me eller de?... Men så tente han på det! Så da gikk vi hjem til han..