Bukken til havresekken...

Jeg har akkurat kommet fra middag hos mine foreldre.. Og det ser ut som at de opererer med litt andre regler en de som jeg og min datter praktiserer her hjemme. Jeg var klar over dette fenomenet med at når man blir besteforeldre, gjør man som man vil. Men at det var så ille hadde jeg ikke forestilt meg..

Når Sofie venter på at middagen hos Mormor og Besten skal bli ferdig, finner hun litt snadder i godteskapet. Dette demper selvsagt appetitten en smule, men det er visst veldig stas at hun selv finner frem til kjekspakken og så er hun visst veldig søt når hun ber om en kjeks.

Når Mamma lager ferdig maten, foretrekker Sofie å bli holdt på hoften slik at hun har best mulig oversikt.

Når det er tid for bordsetting, bruker min lille pode god tid på å bestemme seg for hvor hun vil sitte og på hvilken stol hun helst vil sitte på. Hun prøvesitter samtlige stoler, og av og til byttes stoler ut med andre som kanskje faller i bedre smak. Når hun har bestemt seg for hvor hun vil sitte, plasserer hun besteforeldra i den posisjonen hun ønsker. Hjemme har hun én stol, som alltid står på samme plass…

Når Sofie har spist halve maten, kommer Besten med desserten.. Det er is, som de vet Sofie setter pris på. Når Sofie har spist halve, vil hun ha en ny is. Jeg legger inn en protest, og sier at først og fremst må du spise opp den du har. Sofie ser på meg med et skrått blikk og slenger frem underleppa. Da ser jeg min far snappe til seg isen og sluke resten og si som følger: ”No e den oppspist, kom skal vi finne en ny!” Sofie sitter glad og fornøyd tilbake med helt ny is som hun med stor glede viser meg..

Halvveis ned i den nye isen, er Sofie tilsynelatende fornøyd. Hun hiver resten av isen i bosset og snur seg mot Mormor.. ”Ny is?” Her legger jeg inn vetoretten min og forbyr flere iser. Sofie og Mormor forsvinner inn på kjøkkenet og kommer ut med en sjokolade….

Tålmodighetsprøven...

Man skulle tro at den største tålmodighetsprøven når det gjelder barn var raserianfall, pottetrening eller å få et barn til å spise det man vil det skal spise… Dette er langt fra sannheten. Når et barn har raserianfall skal man bare overse det, og da er det vanvittig hvor mye man får gjort i løpet av et anfall, pottetrening er frustrerende men varer som oftest bare i noen mnd. og skal man ha et barn til å spise det man vil er det bare å ta ketchup på det.. Og ja, man kan ha ketchup på det meste.

Den største tålmodighetsprøven når man har barn er ganske enkelt votter, man glemmer det om sommeren det er derfor temaet ikke blir tatt opp så ofte. Om man hadde brukt votter hele året hadde det vært et eget forum for votter og barn. Et vanlig spørsmål hos helsesøsteren hadde vært: ”Er neglebitt egentlig så farlig?”

Jeg skal love deg det at barnet helst vil bruke det paret med votter som er vanskeligst å ta på, det paret som man i snitt bruker 20 min. å få på hver morgen er barnets desidert favoritt. Det paret som er middels enkelt å få på og som barnet faktisk godtar, forsvinner på barnehagen. Eller enda verre, du mister den ene votten. Det paret som du brukte tid på å plukke ut fordi det skulle være lett å få på, hater barnet som pesten.

Vottetiden varer i minst 10 år…

Dattera mi har et par veldig smale og tykke hansker, det er dette som er hennes favoritt. De tar i snitt en halvtime å få på, og det er inkludert nøye planlegging på forhånd. De er såpass smale at du må prøve å sikte inn på fingrene og håpe på at du treffe. Men om du ber et barn sprike med fingrene gjør de det helt til hansken når tuppene, men da klapper de sammen fingrene igjen.

Jeg hadde sett meg mektig lei av denne situasjonen på morgenene, så jeg gikk til innkjøp av noen svindyre Hello Kitty votter. Vottene var rett og slett perfekte; hun elsker Hello Kitty, de var såpass vide at jeg kunne snike min egen finger inn for å plassere fingrene riktig og ikke minst bare en finger trengte å være plassert riktig.

Vottene ble en stor suksess, jeg så at jeg faktisk hadde tid til å sette meg ned og ta meg en kaffi før jobb i dagtidlig, fordi jeg kom til å spare så vanvittig mye tid på 2-min-vottene…

Jeg nøt virkelig den kaffien, kledde på både meg selv og poden og tok på vottene. Så gikk jeg for å pusse tennene, og når jeg kom ut igjen stod krapylet der uten votter... ”Ha på hanska, mamma…”

Dette får meg til å lure på om alle barn har en konspirasjon mot alle oss foreldre, jeg var det verste småbarnet man kan tanke seg og jeg kan overhode ikke huske at vi hadde noe sånt.. Men ærlig talt, er dette en tilfeldighet?

Spør deg selv, er det tilfeldig at poden sitter ved bordet som en prest hjemme med springer rundt som en tulling når du er på restaurant? Er det tilfeldig at et barn er medgjørlig når du har god tid og tverr når du har det travelt? Er det tilfeldig at ungen som vanligvis bæsjer til faste tider, alltid bæsjer når du har glemt bleiene? Eller er det tilfeldighet at barnet ditt som vanligvis sover til ni i helgene står opp klokken seks når du har ranglet?

Jeg har mine tvil….

Ferieparadiset Frøya..

Når andre drar til Syden om somrene drar vi til vårt ferieparadis, Frøya. Der presser vi så mange så mulig inn i ei lita hytte og nyter ferietiden.

Noen år i studenttiden droppet jeg Frøya til fordel for jenteturer, og da innbilte jeg meg at det var et sommerhus vi hadde.. Men det er en hytte, uten strøm og med utedo. Før hadde vi to soverom, et til Mormor og Besten og et til resten. En gang var vi 19 stykker. Da fant Pappa og noen av onklene mine ut at de skulle bygge et soverom i kjelleren, eller det var helt sikker tantene mine som bestemte det. I kjelleren koker vi krabber og henger av oss ”sjøklær” fullt av fiskeslo. Pappa og onklene mine tok med seg ei kasse pils og begynte på jobben. Det begynte veldig bra, men når de var kommet halvveis var de også halvveis ned i kassa.. Så det ser ut deretter.. Dette er barnerommet på Frøya.

Der har vært inngifte som ikke har vært begeistret for Frøya-livet, noe som fører til at vi syns de er sære. Onkelen min, fra Bærum, liker bedre sitt eget feriehus i skjærgården i Kragerø.. Dette tok det oss nesten 30 år og akseptere.

Det var Besten som var sjef på Frøya, noe som var akseptert av alle. Det eneste Pappa hadde problemer med var at båten skulle tas opp på en helt spesiell måte, den skulle knyttes på en spesiell måte inne i naustet og naustet skulle låses på en spesiell måte. Siste året Besten var på Frøya, var han dårlig til beins og Pappa hadde fått det ærefulle oppdraget det er å ta opp båten. Han var tilfreds med å endelig få vist at hans måte, var vel så bra. Jeg hadde mine tvil. Og riktignok, vi hadde ikke før hoppet ut av båten før vi ser naustdørene gå opp helt av seg selv. Der satt Besten på en kasse, klar for å gi instrukser om hvordan dette skulle gjøres.

Når vi ikke fisker krabber, hogger vi trær. På 80-tallet plantet vi voldsomt med trær rundt hytta, det var så bart og åpent. Nå hogger vi de ned igjen, det er så mye trær at vi knapt nok ser naboen. Eller så er vi på holmene eller opp i ”hauane” og plukker bær. Dette er noe man er pliktig til å ta del i fra man er i den alderen at man kan gjør litt nytte for seg. Når man er 12 må man renske krabbe, fra man er 8 må man plukke blåbær helst enda litt yngre rundt hytta. Jeg prøvde å få Sofie med på dette når hun fylte to, men vi må visst prøve igjen til sommeren. Når jeg var rundt 10 var jeg med i ”hauane” for å plukke blåbær, da Mamma fikk så vanvittig lyst på noen vannliljer hun så ute på ei myr. Mamma er ingen dum dame, og skjønte fort at det ville bli lettere og få opp meg enn seg selv om dette skulle vise seg å være ei dyp ”synkemyr”… Det var det…

Men dette er på ingen måte første gang en av mine foreldre har satt sin egen sikkerhet framfor min. Når jeg var 5 år gammel var jeg ute å gikk tur sammen med Mamma og Pappa. Vi gikk opp en smal vei, fordi jeg hadde sett en hest som stod på toppen av bakken. Plutselig kom denne hesten springende mot oss i full galopp.. Det var da mine illusjoner om at Pappa var verdens modigste, sterkeste mann forsvant. Mamma og jeg så oss rundt bare for å oppdage at Pappa var søkk vekk. Han hadde selv hoppet over en elv og klatret over et gjerde, Mamma stod igjen med meg mens Pappa ropte ”Redd dåkke!”

Kresen eller bare mannevond?

Jeg har vel aldri vært kjent for å være spesielt dreven innen sjekking, det er akkurat som at jeg blir litt blendet når jeg er på byen.. Jeg ser ikke menn for hva de egentlig er… Dette har resultert i tre store kjærligheter: Den første viste seg å være homofil, noe jeg burde ha skjønt da han hadde finere undertøy en meg.. Den andre viste seg og være psykopat, og den tredje var gift og kona var psykopat...

Men jeg har tatt lærdom av dette, og avviser nå rubbel og bit av det som nærmer seg.. Mannevond, sier noen Kresen, sier jeg. Sjøl om jeg innser at dette ikke kan pågå for alltid, tenker jeg på sjekking med grøss.. Sist gang jeg noen gang plukket opp en mann på byen var i 1999, på gode gamle Mølla. Jeg bydde opp en skikkelig flott mann til dans, og vi begynte faktisk til og med og kline på dansegulvet… Alt lå til rette, følte jeg… Helt til jeg kom utenfor og hørte…Klikk, klikk, klikk.. Også hadde han på se boots!! Det første jeg tenkte var: Hvordan komme seg unna dette? Og da kom jeg på at jeg hadde glemt og barbert meg under armene… Så jeg strakk hendene i været og sa: Skal vi gå hjem til me eller de?... Men så tente han på det! Så da gikk vi hjem til han..