Ørretfiske...

Jeg har plutselig blitt hekta på fiske, sånn helt ut av det blå. Jeg har aldri brydd meg tidligere, fisk har vært et nødvendig onde for å få mat i krabbeteinene. Jeg var med min far ”opp i hauane” et par ganger når jeg var lita. Vi var da på jakt etter ørret, noe vi selvfølgelig svært sjeldent fikk. Jeg kunne overhode ikke forstå hva det var så svært med denne ørreten. Ørretfiske gikk ut på mye trasking for å komme til de riktige fiskevanna, mye myggspray og ingen fisk. Var det ikke da bedre å ta båten ut på sjøen, og fiske torsk isteden?

Det var ikke populært med barn på disse turene. Pappa og onklene mine tok disse turene nettopp for å komme seg unna oss. Noe de som oftest kom unna med. Jeg har en misstanke om at dette dreide seg om en slags terrorbalanse mellom ektefellene, altså mamma og tantene mine på den ene siden og pappa og onklene mine på den andre. Systemet er egentlig helt genialt. Mamma har fire søstre og en bror, og de er close.. veldig close.. Som jeg har snakket om tidligere presser de seg sammen i mormors hytte hver sommer. For at mamma og mine tanter skal kunne fortsette denne ferieidyllen, måtte de helt sikkert gi noe tilbake. Det er her disse fisketurene kommer inn. Hvert år pakket pappa og onklene mine telt og fiskeutstyr og stakk til fjells et par dager. Mammas yngste bror var lenge singel og gjorde som han ville, ble med.. Til stor glede for pappa og resten av onklene mine, som hadde noen til å bære all ølen de trengte til turen.

Av og til ytret vi barna ønske om å være med, da prøvde de å overbevise oss om at det kom til å bli fryktelig kjedelig. Men noen ganger klarte de ikke å lure oss. Jeg syns ikke det var spesielt moro, jeg ble med for bestikkelsene. Når vi først var med, tror jeg faktisk de syntes det var litt stas med barna allikevel. Det var svært om vi klarte å kaste bra for eksempel, samtidig som at de hadde litt flere kort på hånden. For om jeg eller broren min fikk en fisk, så var det liksom på pappas kvote. Når vi hadde funnet passende sted, lærte pappa meg å kaste. Så forklarte han meg hvordan duppen så om jeg fikk napp. Om jeg fikk napp eller ikke aner jeg faktisk ikke, for min konsentrasjon var på den gigantiske godteposen som var plassert framfor meg.

Men forrige helg ble jeg bitt, jeg ble så ivrig at jeg glemte at jeg hadde med min to år gamle datter. Hun sovnet på mormorens fang, og kom til å bli et helvete å få lagt seinere. Det blåste jeg i! Jeg kranglet med min 9 år gamle nevø om hvem av oss som hadde fått flest og ikke minst størst fisk.. Så fikk jeg nyss i at her kunne finnes sjøørret, og da ble jeg vill i blikket. Mamma spurte om hun skulle vekke Sofie, og jeg svarte ”er du gal?” Vi har jo knapt nok begynt. Jeg røyste meg i båten og kastet og kastet med ett må for øye, sjøørreten.

Vi fikk ingen sjøørret… Men det er vel det ørretfiske dreier seg om…

Hold munn og kos deg!

Fikk akkurat hjem lillesnuppa fra ”pappa-helg” og tenkte at no skulle vi virkelig ta igjen det tapte. Avtalte med mi svigerinne at vi skulle ta oss en skikkelig kosedag og ha litt kvalitetstid med barna. Viktig og kose se i hverdagen!

Allerede ved henting i barnehagen, ante jeg at dagen kanskje ikke kom til og svare til forventningane… Der så e mitt lille englefjes sku et barn som rakk henne omtrent til navlen ned fra ei pute fordi hun tydeligvis trengte og ligge over puten selv…

Først var det pizza hos svigerinna, vi ankom ca. en halvtime for seint fordi Sofie, som jeg har beskrevet tidligere ikke alltid er like velvillig til og sette seg i bilen.. Men, men pizzaen var god den! Neste på programmet var tivoli, men først måtte vi skaffe kontanter… Min lille pode blir rødere og rødere rundt øynene og jeg begynner og få litt problemer med og holde henne våken…

Ok, barna har fått i seg mat og vi har kontanter… Alt ligger til rette for en kosetur på tivoli! Men jaggu var det ikke hjemmekamp, gitt! Det er ikke fysisk mulig og komme seg med bil til Storhallen når der er kamp på stadion… Men en gåtur skulle vi da tåle… Og vi var fortsatt ved godt mot… Så kom snøen! For at ikke skuffelsen hos barna skulle bli komplett, bestemmer vi oss for og kompensere med is og lekerommet på Storsenteret. Motet opprettholdes…

Jeg forteller mi lille håpefulle om forandringene i planene, men merker et noe sviktende humør… ”E vil hjem!!” Skriker hun… Men vi skal jo ha det kjekt, no kan vi til og med kjøpe ei lita leike for tivoli-pengane… ”E har leike hjemme!!”… ”E vil hjem, e vil hjem, e vil hjem, e vil hjem!!”… Jeg merker at jeg sakte men sikkert at jeg går fra og være ei tålmodig mor, til å bli ei ”mom-zilla” og før jeg vet ordet av det kaster jeg meg mellom ropene fra min lille datter og roper tilbake: ”No e du stille, vi skal kose oss!!!!!!!”

Det løyer når mi svigerinne løfter Sofie ut av bilen og tilbyr henne den ærefulle oppgaven det er å få trykke på knappen for og få ut ”parkeringslappen”… Så da er Sofie, Svigerinna mi og jeg inne og henter lapper og hennes 5-åring sitter i bilen…. Når vi kommer ut igjen, står han utenfor bilen… Bilen er låst og nøkkelen står i tenninga og ekstranøkkelen ligger i veska, som ligger på passasjersetet… Da det ikke er så lenge siden sist jeg brukte nummeret til Falken, hadde jeg det lett tilgjengelig… Det er da noe…

Vi må ha oss en kaffi, mens vi venter på Falken… Barna styrer seg selv, uten innblanding av oss… De fornøyde for første gang siden vi dro hjemme ifra…

Når vi har fått opp bilen, blir vi enige om at det eneste som vil hjelpe denne dagen er ”storm-shopping” Vi raser gjennom Cubus og Princess, da disse ligger i samme etasje som kafeen… Vi orker ikke andre anstrengelse enn å dra kortet…

Sofie er i dyp søvn, glad for at denne ”kvalitets-dagen” endelig er over, jeg sitter i en haug med klær kjøpt på impuls og er smertelig klar over at det hadde vært mye billigere med tivoli.. Og jeg gruer meg til jeg skal gi Sofie nyheten om at vi skal på ”kosetur” til Valldalen til helga…

Spenningen i hverdagen...

Det er ganske utrolig hvor enkelt 2-åringer kan forvandle den reneste idyll til et reint kaos… De kan selvsagt også gjøre en oppgave som i utgangspunktet virker ganske så umulig til en dans på roser… Alt er avhengig av 2-åringens humør og velbefinnende akkurat den dagen. Om du har klart og gjennomføre en hel dag inn og ut av butikker for så og komme hjem og vaske hele huset etterpå sammen med 2-åringen din, er det ikke dermed sakt at en liten tur på butikken for og kjøpe melk dagen etter skal gå bra…

Vi skulle kjøre fra Ålesund til Hamar med en 2-åring i bilen, for og delta i et bryllup. Jeg grudde meg i en uke… Men når dagen kom satt 2-åringen og sprudlet hele veien, flira og koste seg i baksetet. På turen opplevde vi en eneste ulyd.. Den kom etter Dombås og varte i fem minutter før hun sovnet og sov til vi kom frem.

Om lag to uker etterpå skulle vi kjøre fra Borgundveien til Skarbøvika en tur som tar 4, 5 min. Om du klarer og få ungen inn i bilen, vel og merke. Denne ettermiddagen ville ikke min lille øyensten inn i bilen. Først prøvde jeg lokking, så prøvde jeg overbevisning og til slutt tvang. Jeg prøvde med makt og sette henne i setet. Jeg klarte for så vidt og sette henne ned i setet, men når du må holde barnet fast med begge hendene, er det ikke like lett og få festet setebeltet. Jeg prøvde og sette fra meg barnet på fortauet og sette meg inn i bilen sjøl og si ”ha det bra”… Men at moren skulle stikke av, virket tydeligvis ikke skremmende på poden akkurat da…. Til slutt måtte jeg brekke barnet ned i setet og holde henne fast med kneet mens jeg festet setebeltet…

Sofie vrælte hele veien hjem selvsagt, hun hadde et lite opphold forbi Arbeideren for å meddele med et lite kremt og en unormal lys stemme at ”der e PluttiPott”… For så og fortsette med sine hyl… (Det er forresten veldig stas at hun alltid sier dette når vi kjører forbi Arbeideren, men litt mindre stas når vi kjører forbi Dirty Nelly og hun sier ”der e Ål`sund”)

Det og ha barn er med andre ord veldig spennende, man vet aldri hvordan dagen vil forløpe seg…

For et par uker siden fant jeg ut at Sofie og jeg skulle male kjøkkenet. I utgangspunktet er det og male kjøkken sammen med en 2-åring en helt vannvittig tanke… Men jeg tok sjansen. Denne dagen viste det seg at hun var overraskende samarbeidsvillig. Hun lyttet interessert til alt jeg sa. Vi hadde malt hele kjøkkenet og ikke en eneste malingsdråpe hadde havnet der den ikke skulle…. Jeg var meget, meget sjokkert og ikke minst stolt!

Jeg skrøt Sofie opp i skyene, og hun solet seg i glansen… Før hun trakket opp i malingsbrettet og sprang inn på stua….