Living La Vida Loca!

Min lille kom akkurat hjem fra tre-ukers Spania-ferie men far og stemor. Solbrun, med rastafletter og fullt flamenco-habitt… ”Så flott at du kom no, for no skulle e akkurat til å lage middag”, sier jeg.. ”Hæ? Skal vi ikke på restaurant?” fikk jeg til svar av fireåringen..

Det neste på programmet er et kveldsbad, hvor på min lille ber meg om å tappe i bassenget.. Hello, reality check! Jeg pakker Poloen og drar henne med meg inn i campingvogna i Valldalen.. Her regner det og forteltet blafrer i vinden, det finnes ikke en paraplydrink i mil omkrets. En båttur blir det selvsagt også, med fleeceklær, regntøy, støvler og en litt for trang og sikker redningsvest. Nå er hun tilbake på landjorda, tenker jeg..

Men det viser seg det at fireåringen min syns det er helt naturlig å rusle rundt på en campingplass med rød, svartprikkete kjole med matchende sko med høye heler til.. (Det trengs nemlig for å få rette ”klikken” på plattingen når hun øver på trinnene).. Jeg holdt på å sette morgenkaffien i halsen når jeg hører henne ønske og morgen til de andres store glede med ”O’la” og presentere seg som ”Sofielita”..

Vel hjemme spør hun om ikke hun egentlig er spansk. Jeg forklarer at faren er nordmøring, jeg sunnmøring og hun er født på Nordfjoreid.. (Akkurat det er ei anna historie..) Dette er så langt unna de ”spanske rytmer” som man kan komme.. Videre ville jeg vise henne Oldefaren fra Måløy, Oldemoren fra Skavøya, Oldefaren fra Frøya og ikke minst Oldemoren som er fra det lille fiskeværet Gjæsingen..

Hun blir fra seg av lykke over et tidlig bilde av Oldemoren fra Gjæsingen.. ”Mamma se! Oldemor ser akkurat ut som dissa damene i Spania!”

Mot intellektuelt forfall...

Jeg blir ofte forundret over hvor vannvittig bedrevitende en treåring kan være. Vet hun ikke at mamma faktisk har 27 års mer ansiennitet? ”Du må ta på de bilselen, mamma”, ”du må ikke slukke smultbrann med vann, mamma”.

For noen måneder siden datt jeg ned trappa, og da var hun der med en gang. Jeg ser opp i et snørrete ansikt med sjoko rundt munnen… ”Holdt ikke du de?” Hun som vet alt burde strengt tatt klare å legge to og to sammen og komme frem til at jeg ikke holdt meg, og da burde det være unødvendig å spørre.

Jeg vet det er ille.. Men jeg har tatt meg selv i å ville gi henne et lite puff i trappa og stille akkurat det samme spørsmålet selv..

Som dere skjønner, kan hverdagene være ganske så tøffe for en alenemor. Dette resulterer i at jeg ikke er i stand til å følge med på noe som helst vettug etter klokken ni om kvelden. Det vil si, ingen dok-serier, ingen filmer og ingen dyptgående serier. Før kunne jeg kanskje klare en halvtime med CSI, men nå holder jeg meg til reality. Det gir meg en bedre følelse at kanalen Fem har begynt å kalle disse realityseriene sine for vitenskap.

Så her en kveld jeg satt å så på en vitenskapserie, Paradise Hotel slo det meg at grunnen til at jeg liker disse seriene er at det gir meg en bedre selvfølelse.

Niklas 25 år gjør etter sigene comeback i serien i år. Mike Tyson gjorde comeback. Du gjør ikke comeback fordi du melde de på Paradise Hotel to ganga på rad.. Det e omtrent som å gå opp igjen tredjeklasse på barneskolen.

Det nye som er kommet inn nå, er at det er at det er kommet en oppfølger til Paradise Hotel, det syns jeg er spennende. Det dette går ut på er at de som nå vinner i programmet går videre til ”level 2” som er en annen serie, ”gullungene”.

Alt det positive til tross kan jeg ikke unngå å more meg på deltakernes bekostning. Det er vanskelig, sjøl for en semi-proff komiker å la setninger som ”de er så vanskelig å sette tall på følelsene.." og ”som fot i hanske” passere.

Det som på en annen side er litt pinlig, e at når e skulle legge ut det på facebook, stavet jeg feil både Paradise og Hotel...

På biljakt..

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg er på jakt etter ny bil for tiden. Det er ikke første gangen jeg har kjøpt ny bil.. Jeg har tross alt kondemnert to og kjørt i hjel en tidligere, så jeg er egentlig godt bevandret i bruktbilmarkedet. Men de er første gangen jeg skal gjøre dette alene, og jeg er rett og slett skrekkslagen… Skjønner vel egentlig ikke helt hvorfor, det har jo vist seg at mine biler ikke varer spesielt lenge.

Min første bil, en Ford Escort, fikk jeg faktisk av pappa. Det er selvfølgelig veldig snilt, men jeg tror nok det hadde en sammenheng med at han selv hadde kjøpt seg en splitter ny Nissan Maksima VR6. Jeg vet ikke helt hva det betyr, bortsett fra at det ikke var en bil han kunne tenke seg å låne vekk til sin 18-årige datter.

Forden hadde en levetid på ett år, omtrent det samme som en gullfisk. Min neste bil var en Opel Corsa, som også min far fant til meg. Jeg syns den var topp, da den hadde en fin rødfarge. Denne bilen ble kondemnert etter to år.. Men heldigvis kjenner min mor sin datter, så hun hadde tegna full kasko på den. Så da var det ut på jakt etter en ny bil. Etter at pappa hadde studert motoren og mamma og jeg hadde matcha setetrekkene til håndveska mi, falt valget på en Peugeot (jeg måtte faktisk sjekke rettskrivingen her..).

Denne bilen ble kjørt i stykker på nyveien på Hessa. Men nå hadde pappa lært, og drevet systematiske søk på hvilken bil som kanskje kunne overleve meg. Valget ble en Volvo, den eneste bilen jeg faktisk kunne selge etter at jeg var ferdig med den.

Nå er jeg på biljakt igjen, denne gangen uten hjelp fra min far. Jeg er da tross alt voksen. Likevel valgte jeg å spørre en mann om hjelp… Big mistake! Jeg vet hvor mye jeg har tenkt å bruke på bil, legg inn søket på finn og velg den fineste og nyeste bilen du får opp… Men nei, i mannens verden er det en rekke faktorer som også må inn her. Det handler om feelings, folkens.


Jeg fant en Toyota Yaris i en nydelig rødfarge, som for øvrig passer perfekt til mine nye røde pumps. Og røde biler har jeg jo tross alt erfaring med fra tidligere, da jeg ved to anledninger har hatt røde biler. Svaret jeg fikk var overraskende nok; ”Nja e får liksom ingen følelser for den…” Følelser?? Denne bilen skal ta meg hjemme ifra og til jobb, jeg skal ikke gifte meg med den! ” Ja, altså det e jo en trygg og god bil.. Det e ikke det, men du får liksom ikke bender av den”. Til opplysning, jeg har ikke sex med biler! Med mindre det var en SUV BMW X5 selvsagt… Da skulle jeg jaggu vurdert det..

Audi stasjonsvogn selges!

Meget god bil, men dessverre utsatt for en meget dårlig sjåfør. Den er damekjørt, det vil si at den har vært borti det meste i denne byen. Bilen er trolig en 1995 eller 1996 modell, dette står i vognkortet men det er strengt tatt lettere å ringe biltilsynet enn å prøve å åpne hanskerommet.

Bilen har en sjarmerende bulk på venstre side, og en liten bak. Døren på førersiden kan ikke lukkes skikkelig, da den dessverre har hatt et ublidt møte med en portstolpe. Ellers har den en ganske stor olje-lekasje.

Men det er når man setter seg inn i bilen det virkelig blir morsomt.. Her kan alt skje, det mest vanlige er at sveiven til vinduet fyker av når du lukker døren og treffer deg hardt i leggen. Noen ganger treffer speilet deg på høyre kinn. Om du klarer å få lurt spaken inn i rett gir, er like spennende hver gang.

Bilen er selvsagt en kjelke på vinteren. Ikke bare seiler den som en kjelke, men det er som regel like kaldt som å kjøre kjelke. Dette er fordi låsene fryser alltid… Og at døren på førersiden i utgangspunktet ikke kunne lukkes skikkelig igjen. Men dette er ikke noe å være veldig bekymret for egentlig, for mesteparten av tiden kommer man seg som regel ikke inn i bilen på vinteren. Sett bort fra om man velger å krype inn bagasjerommet selvsagt. Denne får du alltid åpnet, da det ikke kan låses. Og som du vet, kan den ikke låses så fryser låsen heller ikke:)

Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg har et par splitter nye vinterdekk til salgs…

Winter wonderland, jada med Rav4 er det sikkert det..

Jepp, da er vinteren her igjen og bilen svarer til mine forventninger and then some! Mitt første problem var selvfølgelig at det ikke var mulig og låse opp døren på førersiden, men ved litt rå makt løste dette seg.

Det løste seg ikke fantastisk, da jeg ikke fikk lukket den igjen etter at den var åpnet. Men det løste seg greit. Ved å si at det løste seg greit, mener jeg at jeg både fikk levert poden i barnehagen og kommet meg på jobb. Jeg knyttet fast bildøren med et skjerf og satt meg på det.

Neste dag var det overhode ikke mulig å få opp døren på førersiden, selv ikke med rå makt. Så da var det døren på passasjersiden som ikke kunne lukkes. Dette utgjorde jo heldigvis ingen risiko for meg, da det er datteren min som normalt sitter på den siden.

Ved inn og utstigning måtte det for min del klatres. Da lurer du muligens på hvorfor jeg ikke kunne åpne døren på min side nå som jeg befant meg inne i bilen? Og da svarer jeg som sant er, at denne døren ikke kan låses opp fra innsiden overhode, sjøl ved plussgrader. Dette er et resultat av at jeg også i fjor brukte rå makt til å åpne døren.

Når jeg klaget over disse episodene på Facebook, minte broren min meg på ei anna episode om mitt forhold til bil. Og ja, der er ganske mange.. Det er faktisk så ille at bilen min har kommet til et punkt at den blir beinere for hver gang jeg krasjer.

Jeg hadde gått bensintom. Jeg måtte jo få frakta bensin fra stasjonen og til bilen, og alt jeg hadde var noen tomme brusflasker. Dette måtte jo gå galt, og det gjorde det. Det gikk faktisk så galt at jeg sprutet 2 liter bensin rett i øyet. Jeg ble kjørt rett til sykehuset og lagt på drypping av øye. Vanligvis ligger man i 15 min., jeg lå i 45 med ei mor og en bror ved min side som er røde i tryne av at de holder tilbake latteren…

Og ja, jeg vet at det var 2 liter, for jeg måtte selvsagt tilbake til stasjonen og betale for bensinen.

Tid for refleksjon

Når man bikker 30 år, kan man ikke unngå å reflektere over sitt eget liv… I alle fall har jeg en god del tanker som jeg sliter litt med akkurat nå. Jeg prøver å tenke tilbake på hva jeg ville med livet mitt og om jeg har nådd de målene som jeg satte meg fore. Problemet er bare det at jeg kan overhode ikke huske hva jeg egentlig ville bli! Jeg vet at jeg hadde ganske så konkrete planer om å bli politi ei stund, takk og lov for at jeg ikke satte de planene til verks.. Jeg vurderte også å bli advokat, noe jeg muligens hadde likt men da hadde jeg muligens studert juss fortsatt.

Om jeg fortsatt hadde studert juss, så hadde jeg helt sikkert vært altfor fornuftig til å leve livets glade dager på Mallorca og i USA. To erfaringer jeg helt sikkert hadde klart meg uten, men som jeg faktisk godt kan gjøre igjen. Vet ikke om jeg lærte veldig mye av året på Mallorca, bortsett fra at å være blond i syden kan komme ganske så godt med.. I USA er det en stor fordel og ha accent. Til tider en litt vel stor fordel.. Jeg har vært på strippeklubb én gang. Da det kun var kvinnelige strippere, var der ikke dametoalett ute i selve klubben så jeg måtte gå inn på bakrommet på do. Når jeg stod der kom jeg i prat med en litt småsleip kar som på slutten av vår samtale gav meg et visittkort og sa at han hadde blitt veldig glad om jeg hadde vurdert å jobbe for han.. Og jeg var jo student så…

På Mallorca lærte jeg en veldig, veldig viktig lekse.. Å starte et langdistanseforhold med en gift mann, er virkelig ikke verdt det… Mer er det ikke å si om den saken. Som student i Bø lærte jeg at har man et tidlig tog dagen etter MÅ man gå rundt, noe som overhode ikke var et problem i Bø.

Etter at jeg ble mor lærte jeg at du bare må glemme alt du tidligere har lært om barneoppdragelse. Det er nemlig ikke sånn at det er jeg som oppdrar min datter, men omvendt. Og til dere som himler med øynene til tilsynelatende inkompetente foreldre med barn som lager et reint lite helvete på butikken… Jeg var en av dere… Jeg tenkte at barn blir sånn, fordi de ikke har tydelige grenser hjemme. Men hva jeg mente var rimelige grenser for en tre-åring, vet jeg ikke om jeg hadde en formening om. Det har jeg imidlertid nå...

Rimelige grenser for en tre-åring er at han ikke skader mennesker eller svært dyre ting, at han utviklingsmessig ikke kan bli tatt for en ett-to-åring og til slutt at han går kledd på en sånn måte at de i barnehagen skjønner at vi faktisk vet at vi bor i Norge og at vi har vaskemuligheter i hjemmet. Tro meg, det er ikke så lett som man skulle tro…

Svolvær Lokale Flyplass

Jeg deltok i et bryllup i Lofoten i helga, jada i Lofoten! En skulle tro at hun var blitt lokket til Lofoten av en mann, men det viste seg at det faktisk var hun som lokket mannen fra Haugesund til Lofoten. Hun selv er fra Ålesund..
På samme tid i fjor var jeg i Spania. Reisen Ålesund-Spania og Ålesund-Lofoten koster omtrent det samme, men det tar litt lengre tid å reise til Lofoten. Men som den gode sunnmøringen jeg er setter jeg stor pris på å få mye reise for pengene.
På Bodø flyplass oppstod mine første problem… Det viser seg nemlig at på flyet Ålesund-Oslo og Oslo-Bodø kunne man ta med seg 20 kg. Bagasje, men fra Bodø til Svolvær kunne man bare ha me seg 15. Så da måtte jeg begynne å gå gjennom kofferten og se hva jeg kunne unnvære i helgen. Men la meg bare ha en ting klart her, det blir aldri lagt fra seg verken vesker eller sko! Så bryllupsgaven fikk de hente i Bodø.

Når jeg skulle gå om bord i flyet som (forhåpentligvis) skulle bringe oss trygt til Svolvær, tok jeg meg i å tenke at noen skulle komme lattermild under vingen og fortelle oss at dette var en spøk.. Men neida, vi skulle faktisk trykke oss inn i denne bittelille flyvemaskina. Jeg er ikke normalt redd for å fly, men denne minte meg litt om en flytur jeg hadde i 94 med fantastiske Balkan Airlines. Ikke et veldig hyggelig minne, for å si det sånn.

Flyturen varte i under 20 min. og på den tiden rakk faktisk den usannsynlige hyggelige flyvertinnen og ta heile sikkerhetskontrollen på 4 forskjellige språk, samt servere kaffi og te og selge varer.. Og jaggu rakk hun ikke å gå rundt å dele ut en liten sjokolade sånn helt på tampen også.. Rett og slett imponerende!

Det som var litt mindre imponerende var rullebanen på Svolvær Lokale Flyplass, den minte vanvittig mye om rundkjøringen på Moa.. Og om du har sett “Bie Filmen” der et fly blir landet av en sverm av bier, ja da forstår du hvordan landingen var…