Manndomsprøven...

I dag utstyrte jeg både meg selv og 2-åringen med bobledress og spader, snøen rund huset skulle vekk! Jeg var positiv til oppgaven, for det var jo tre fluer i en smekk. Man finner igjen bilen, god trening og barn elsker jo snø.. Jeg innser i ettertid at jeg muligens kan ha glorifiser snømåking en smule.. Det var en meter snø og Sofies ben er ca. 40 cm., 20 med bobledress.. Med andre ord, noe hjelp fra henne ble det ikke..

Jeg plantet poden i grøftekanten med en spade og satte i gang. Dette måtte gå fort, en 2-åring er kun fornøyd om hun gjør noe hun ikke har lov til og hun kom seg jo ikke av flekken. Jeg måtte i tillegg late som jeg falt og kaste snø på meg selv for å holde henne fornøyd..

Det snødde tett under hele seansen, og da var jeg virkelig glad for at hun hadde insistert på å ta med seg Aafk-flagget sitt ut… Uten det er jeg usikker på om jeg i det hele tatt hadde funnet henne igjen..

Neste oppgave var å skaffe ved. Jeg satt Sofie i bilen med ei matboks i ene hånden og ei flaske saft i den andre, jeg så ingen mulighet for å gå inn å spise lunch. Målet var 5 sekker ved på plantasjen og når jeg først var der, en større snøskuff. Men når man får barn, lærer man at ting blir aldri som man har tenkt. 5 min. etter avgang sov hun…

Da ble det ved på bensinstasjon isteden. På bensinstasjonen kom jeg på at jeg kanskje skulle fylle på spylerveske også, for det har jeg ikke hatt på en god stund. Når jeg skulle åpne panseret kom jeg på at jeg hadde faktisk aldri åpnet det før! Og jeg vet at det sytes over at folk på bensinstasjoner ikke kan mye om biler, men å åpne panser det kan de…

Jeg hadde faktisk planer om å lære meg mer om biler, og føler at jeg er på god vei.. Rett før jul, vant Sofie 4 liter med motorolje som jeg hadde bestemt skulle gå til oljeskift.. Jeg lurte først på om jeg skulle sette den inn en plass, men hvor vanskelig kan det egentlig være? Det er vel bare å kjøre til det er tomt, og så fylle på ny?

Keiserens nye klær...

Jeg tok meg en snartur ut i hagen for å rydde vekk restene av julelysene, som det kan se ut som en av nabokattene har forsynt seg av(!?).. Når jeg først var der, ryddet jeg litt og prøvde iherdig og skifte lyspære på utelyset. Jeg slo av en prat med naboene, og ble invitert inn på kaffi. Det hele var veldig koselig… helt til jeg kom på at jeg kun var iført ullstilongs!

Om du tror det er første gang dette skjer, tar du dessverre helt feil. Jeg har nemlig gått i søvne på et hotell. Jeg bodde i 2. og våkna i 3. etage. Det som skjer når man sover, vet man ikke.. Så ferden opp i 3. vet jeg lite om, men jeg vet er at dørene på Rainbow hotels er utstyrt med smekklås og at jeg sover som Marilyn, iført chanel no.5..

Om man trekker parallellen også tilbake til min tid som entertainer på Mallorca, har je også lukket opp døren for en knippe finske turister... iført truse.. Om de syntes det var ”entertaining” eller ikke, vites ikke… Men jeg ble påspandert en hel mengde øl etterpå, så nå lukker jeg alltid opp døren for finske turister i trusa.

Jeg skylder mine hull i evnen til å kle meg anstendig på barndommen. Jeg hadde nemlig en mor som jobbet nattevakt, og likte å sove seg litt frempå. Mamma var stolt av en regel hun hadde; ingen fikk gå ut å leke før klokken 10. Men det som skjer når man sover vet man ikke… For når hun skulle skryte av sine veloppdragne barn til en nabo, kunne naboen meddele at hun hadde jaget meg og min bror inn igjen klokken 5 om morgenen.. Naboen syntes nemlig ikke at det passet seg og ligge å vake ute i sølepyttene i pysjen…

Om det kun er barndommen eller familien generelt som har skylden for disse klestabbene, vet jeg ikke. Jeg har hørt ei historie om ei tante også, som satt i familieselskap og skrøt av sin nye BH som var så lett at man knapt kjente at man hadde den på seg… Men når hun brettet opp genseren og skulle vise frem vidunderet, var det som å se keiseren med sine nye klær…

Artenes opprinnelse

Jeg er det man virkelig kan kalle et skikkelig kystmenneske. Mine forfedre er fra steder man bare hører om på ”Der ingen trudde at nokon kunne bu”. Farmor er fra Skavøya, Farfar fra ”Hiljå”, Mormor fra Gjæsingen og Morfar, den mest urbane av dem alle fra Frøya..

Dette har ført til at mine fire stamfedre er 50% portugisere som har rekt i land og 50% av norsk urbefolkning. Dette kunne ha ført til at jeg hadde en sydhavsk sensualitet, en norsk ro og en norsk arbeidsvilje. Hos meg er det omvendt. Jeg har en urnorsk sensualitet, et sydhavsk temperament og en sydhavs ”manana-mentalitet”.

Men tilbake til Skavøya, dette er en øy med to hus. Her tilbrakte faren min sin spede ungdom. Han hadde en kompis, en sau som de spiste til jul…. Vi har svineribbe på julaften..

Det er men andre ord pappas slekt som er verst stilt, for de kom seg ikke ut i verden før det var for sent. Det var ikke mange å velge mellom, så man kan trygt si at her er en del doble familiebånd ute og går. Jeg kan f. eks skilte med at jeg er min egen tremenning. Og om du trodde at en vanlig å skillsmisse var bitter, prøv å skill de fra slekta. Farmoren min tok halve formuen når hun skilte seg hun…Og resten, det arvet hun.’

Vi har også ei slektsbok på over 500 sider, ikke fordi vi har så stor slekt men fordi vi står oppført så mange plasser i den..

De senere generasjonene har heldigvis blitt mer utvannet med årene, men helt normale blir vi aldri.. Det verste er stahet, farmoren min brukte å si ”e vet e tar feil, men e gir me faen ikke!” Og det blir ikke bedre. Pappa er ikke sta, i følge han selv, han er bare veldig prinsippfast, men da må han være en mann med meget mange prinsipp.. Min egen stahet skal jeg ikke gå mer inn på, for den har jeg beskrevet i et tidligere innlegg. Men der eksisterer et visdomsord brukt som trøst til utslitte foreldre. ”Ta de heilt med ro, det går over. Bare se på ho Katrine, det ble folk ta ho og!”

Litt om livet...

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at det var viktig og skulle stimulere barnet slik at det fikk et godt utgangspunkt seinere i livet. Nå tenker jeg at min fremste oppgave e å holde barnet i live til det er fem, og etter det regner jeg med at hun klarer seg mer eller mindre selv.

Det verste med å være snart 30 og ugift mor er bryllup, da kommer det 15 gamle tanter: "Og du da stakkars, heilt aleine med et barn. Det er din tur neste gang. Så nå har e begynt og gjøre de i begravelser.

Er man til og med singel, må man også regne med å bli det nye samtaleemne i familien. Jeg har blitt det nye samtaleemne i familien. Og i familier snakker man ikke bak ryggen på folk. Man snakker rett framfor folk, men som om vedkomne ikke var til stedet i det hele tatt. Man føler faktisk at man ikke trenger å baksnakke, for man mener jo ikke noe vondt med det. Når folk åpner med følgende setning: ”Det er ikke for å være slem, men….” Da kan du garantere at det kommer noe slemt.

Jeg overhørte mamma si, eller jeg stod jo faktisk rett foran henne, men hun snakket jo ikke til meg: ”En dag så finne ho også den rette”... Men akkurat det e de jo ingen som tror på da, for i snart 30 år har ho sagt: ” Dinna jenta kan bli akkurat ka ho vil”.. E ville bli 180 og sylslank e…

Men finne den rette??
E har jo funne minst sju rette jeg… men de viste seg å bare være tilleggstall… Så de var ikke mye til utbetaling.

Men mamma vet som vanlig råd: ”Du må vær litt mer tålmodig vet du, mannen er uferdig før han gifter seg!” Men da kom det tørt fra min far ”og etterpå er han helt ferdig.” Og når du først treffer en, så håpe e du får like mange solskinnsdaga som vi har hatt. ”Ja da blir du i hvert fall ikke solbrent.” Kommer det fra pappa

Men altså alle vil jo egentlig finne noen da, og e har faktisk gått så langt at e satt inn en kontaktannonse: ”Mann ønskes”… E fikk faktisk over 200 svar, alle fra damer. De var ganske entydig: ”Du kan få min!” stod det.

Men de e ikke noe problem å vær aleinemor i disse ager, du lære det du trenge på TVNorge. Du har jo, sos-barnvakten, Nanny 911, Verdens Strengeste foreldre, Sos-Hundehjelpen.

Ett av de tipsene som er mest populær, er ”time-out” For dere som ikke har barn så er ”time-Out” at man skal sitte stille så lenge alderen tilsier. Altså 2 år, 2. min. På ei anna side så kan jo ho ikke klokka da, så de hende e strekke det litt. Men det er bare travelt egentlig, hun stikker jo av, så e må stå å passe på ho heile tida.. Jeg kan ikke bare gå ut å ta meg en pause liksom.

Sånn sett var de enklere på x-en var der. For de e utrolig ka man får gjort på tre kvarter med en samboer i ”Time-out”….Og han heller kan jo ikke klokka for så vidt..

Gjemsel

Jeg knuser dattera mi i gjemsel! Det høres enkelt ut, men hun er to år og kan telle til fire. Så du må rett og slett springe som et helvete..

På en annen side er hun desto lettere lett å finne, fordi hun alltid gjemmer seg på det stedet som jeg gjemte meg sist. I tillegg stikker fingrene frem og sist men ikke minst forteller hun meg på forhånd hvor hun skal gjemme seg. Hun er med andre ord mer opptatt av kunsten en selve leken. Jeg er mest opptatt av leken, og jeg tar den alvorlig, veldig alvorlig…

Dette er noe som henger igjen fra barndommen. Jeg vet at mamma alltid lurte på hvorfor døra til ovnen var litt skral, det er fordi jeg gjorde et dårlig forsøk på å gjemme meg inn i den. Broren min knakk ei bokhylle når han prøvde å legge seg inn i den, jeg løsnet platen på vedovnen når jeg lå opp på den og broren min knakk skapdøren min når han prøvde å slenge seg fra sofaen til sengen min ved hjelp av den..

Vi hadde også noen kjappe, fikse løsninger på annet hærverk som vi hadde gjort i hjemmet.. Broren min med større hell en jeg.. Han knuste glasset på et bilde en gang, og bare fjernet hele glasset og han det pent opp igjen. Knuste han veggpynt, bare ommøblerte han på hele veggen slik at man faktisk ikke la merke til at noe manglet. Han sparket hull i døren min, og hang en plakat over. Dette ble ikke oppdaget før flere måneder etterpå, og da ble det jo bare moro…

De få tingene jeg ødela, ble det ikke fullt så mye moro av. Jeg mistet mammas favorittvase ut av vinduet, og det er jaggu ikke så lett og skjule… Spesielt ikke fordi mamma holdt på å få den i hodet..

Grunnen til at jeg kom på alt dette nå, er at jeg akkurat har ødelagt bokhylla til dattera mi. Til min store forskrekkelse gikk det fortsatt ikke an for en voksen person å ligge i den… Eller rettere sagt opp på den.. Jeg strevde skikkelig med å komme meg opp på den kjapt nok, men før jeg fikk hoppet foran Sofie for å skremme henne lå jeg i en haug av planker og bøker på gulvet. Sofie syns på en annen side at dette var mye morsommere en det mamma syns det var for 15 år siden…

En helt vanlig blogg...

Jeg bruker fjorårets aftersun som bodylotion, og bodylotion som ansiktskrem. Jeg har aldri eid en rynkekrem i heile mitt liv, sjøl om det anbefales på det sterkeste fra man er 25 år og jeg nærmer meg 30. Solpudder anser jeg for å være en kilde til flekker, og er det noe jeg ikke trenger så er det mer klessvask.

I tillegg syns jeg haremsbukser og skulderputer er stygt, og nekter å kle meg i rosa…. Jeg har også hørt at minikjoler lett fører til blærebetennelse så de velger jeg å holde meg langt unna.

Slanking er ikke noe jeg er ekstremt opptatt av. Å være slank er et ønske, ikke et mål som jeg jobber standhaftig med. Ei venninne og jeg har for øvrig planer om å slanke oss, men vi har bare kommet til slagordet: ”Fra Gøpple til Gucci”. Dette kom vi på i sommer og nå jobber vi med handlingsplanen.

Jeg har intet ønske om å bli verken fotballfrue, pop-artist eller glamourmodell. Jeg er riktignok mor, men ikke tenåringsmor…

Bortsett fra dette er jeg en helt vanlig kvinnelig blogger…





Da jeg ikke fører dagbok over det jeg spiser, skal jeg heller gi dere en statistikk over andre viktige ting:


Antall kondemnerte biler: 3

Antall uforskyldte påkjørsler: 3

Antall forskylte påkjørsler: 7

Antall telefoner til falken: 2

Antall ganger jeg har sprøytet bensin i øyet ved et uhell: 1

Antall ganger jeg har blitt skudd ut fra Danskebåten: 1

Antall krasj med moped: 3

Antall krasj med motorsykkel: 1 (men for all del ikke si det til pappa..)

Antall parkeringsbøter: 13

Antall år jeg har hatt sertifikat: 11,5

Antall år jeg burde hatt lappen: 0

Katrine