E sulta i hjel!

Året er 1983, jeg er på bytur med mamma og broren min. Det er da det skjer, jeg får ikke den kaken, som mamma vet at jeg absolutt ikke liker. Jeg fylles av sinne. Sjøl om jeg får tilbudet om en bolle, som jeg faktisk liker, føles det ut som mamma er fast bestemt på å sulte meg..

Jeg går til aksjon! Jeg klamrer meg fast til alt jeg støter på, skilt, lyktestolper, takrenner osv. og skriker av full hals: ”Hjelp! Jeg sulter i hjel”. Mamma gjør seg også klar til aksjon, og drar meg med mot bilen. Hun fester meg fast i barnesetet, og tror hun har vunnet. Det tar hun feil. I lyskrysset ser jeg mitt snitt til å hoppe ut av bilen, det mamma nemlig ikke vet er at et barnesete er en smal sak for et barn fylt med sinne.. Jeg hopper ut av bilen og henger meg fast i stolpen med det røde lyset. ”Jeg sulter i hjel!” Det rekker å bli grønt før mamma når meg, og får manøvrert meg inn i bilen igjen.

Når bilen ruller inn på parkeringen foran huset vårt, ser jeg nok en mulighet til å statuere mitt eksempel… En gigantisk sølepytt, jeg griper sjansen og hopper oppi. Men mamma gir seg ikke, det er to år siden hun lærte seg å velge sine kamper… Denne dagen var det denne kampen hun hadde valgt. Hun lemper meg inn på rommet og lukker døren…

Ikke vet jeg hva hun gjorde videre, men jeg kan godt tenke meg at hun satte seg foran kjøkkenvinduet og tok seg en røyk… Jeg satt på rommet mitt og tenkte ut mitt neste trekk… Bokhyllen! Jeg klatrer opp i toppen og rister alt jeg kan…Og så et voldsomt brak, og mamma kom styrtende inn… Der finner hun meg mellom to hyller, hun tar meg opp og gir meg kos… Jeg følte at jeg vant, men det følte sikkert mamma også… For denne dagen kunne ha gått mye, mye verre…

For noen dager siden skulle jeg på butikken med min lille datter. Hun er veldig glad i å handle, for da får hun bruke egen vogn og plukke ut pålegg til barnehagen… Men denne dagen var det ikke nok med ei vogn. Ikke to heller, hun ville ha tre… Jeg prøvde å forklare henne at dette prosjektet med tre vogner, rett og slett ikke lot seg gjennomføre i praksis. Men når jeg så min datter klamre seg fast til ei vogn med hver hand og den tredje med foten, skjønte jeg at dette kom til å bli kampen min denne dagen…

Når jeg har fått henne i barnesetet i bilen, tar jeg en ekstra sjekk for å se etter om at barnesikringen er på… På vei hjem ser jeg bak på min rabiate datter.. Jeg smiler litt for meg selv, og tenker at hun blir mer og mer lik sin mor…




Katrine