Spenningen i hverdagen...

Det er ganske utrolig hvor enkelt 2-åringer kan forvandle den reneste idyll til et reint kaos… De kan selvsagt også gjøre en oppgave som i utgangspunktet virker ganske så umulig til en dans på roser… Alt er avhengig av 2-åringens humør og velbefinnende akkurat den dagen. Om du har klart og gjennomføre en hel dag inn og ut av butikker for så og komme hjem og vaske hele huset etterpå sammen med 2-åringen din, er det ikke dermed sakt at en liten tur på butikken for og kjøpe melk dagen etter skal gå bra…

Vi skulle kjøre fra Ålesund til Hamar med en 2-åring i bilen, for og delta i et bryllup. Jeg grudde meg i en uke… Men når dagen kom satt 2-åringen og sprudlet hele veien, flira og koste seg i baksetet. På turen opplevde vi en eneste ulyd.. Den kom etter Dombås og varte i fem minutter før hun sovnet og sov til vi kom frem.

Om lag to uker etterpå skulle vi kjøre fra Borgundveien til Skarbøvika en tur som tar 4, 5 min. Om du klarer og få ungen inn i bilen, vel og merke. Denne ettermiddagen ville ikke min lille øyensten inn i bilen. Først prøvde jeg lokking, så prøvde jeg overbevisning og til slutt tvang. Jeg prøvde med makt og sette henne i setet. Jeg klarte for så vidt og sette henne ned i setet, men når du må holde barnet fast med begge hendene, er det ikke like lett og få festet setebeltet. Jeg prøvde og sette fra meg barnet på fortauet og sette meg inn i bilen sjøl og si ”ha det bra”… Men at moren skulle stikke av, virket tydeligvis ikke skremmende på poden akkurat da…. Til slutt måtte jeg brekke barnet ned i setet og holde henne fast med kneet mens jeg festet setebeltet…

Sofie vrælte hele veien hjem selvsagt, hun hadde et lite opphold forbi Arbeideren for å meddele med et lite kremt og en unormal lys stemme at ”der e PluttiPott”… For så og fortsette med sine hyl… (Det er forresten veldig stas at hun alltid sier dette når vi kjører forbi Arbeideren, men litt mindre stas når vi kjører forbi Dirty Nelly og hun sier ”der e Ål`sund”)

Det og ha barn er med andre ord veldig spennende, man vet aldri hvordan dagen vil forløpe seg…

For et par uker siden fant jeg ut at Sofie og jeg skulle male kjøkkenet. I utgangspunktet er det og male kjøkken sammen med en 2-åring en helt vannvittig tanke… Men jeg tok sjansen. Denne dagen viste det seg at hun var overraskende samarbeidsvillig. Hun lyttet interessert til alt jeg sa. Vi hadde malt hele kjøkkenet og ikke en eneste malingsdråpe hadde havnet der den ikke skulle…. Jeg var meget, meget sjokkert og ikke minst stolt!

Jeg skrøt Sofie opp i skyene, og hun solet seg i glansen… Før hun trakket opp i malingsbrettet og sprang inn på stua….