søndag 11. juli 2010

Dramaqueen

Når jeg var lita og følte meg urettferdig behandlet, syns jeg at den beste hevnen var om jeg fikk til å gi mamma dårlig samvittighet.

Jeg har konkrete minner av at jeg bestemmer meg for å rømme, fordi at jeg ikke får lov til å ha på meg mitt røde ”Annie” skjørt utenpå dongeribuksen. Mamma reagerer ved å stå på trappen og vinke og ønske meg god tur. Her går jeg over til plan-B og anklager min mor for å ha et ønske om å bli kvitt meg.

Jeg kan ikke huske at jeg også gjorde dette overfor min bror, men jeg fant et kasett-opptak der jeg hører følgende: ”klikk” ”Au, au ikke slå me da, Stefan” ”Herregud Katrine, det va jo du som..” ”Klikk” ” Hahaha, e tar opp!”.. Jeg har med andre ord gjort et forsøk på å stemple min bror som en mishandler, ved et ulovlig opptak..

Jeg og Sofie har daglige krangler om bekledning. Hun mener at kjole passer til enhver anledning, det gjør ikke jeg. Nå på sommeren har jeg gitt etter når det gjelder kjoler i barnehagen, da dette sparer meg minst 20 min. på morgenen. I to uker etter at jeg hadde ønsket sommerkjolen velkommen som et hverdagsantrekk, kom jeg faktisk tidsnok på jobb nesten hver dag..

Men så fant min lille engel en ny liten vri, hun vil ha herredømme over frisering også.. Både jeg og min lille har høysåte om morgenen, det har vi alltid hatt. Nå ville Sofie ordne dette selv. Så der står hun med fin sommerkjole og greier luggen… Luggen?? Hva med resten av håret? PÅ Sofies hode er det jo faktisk bare luggen som henger ned om morgenen. Som en siste finish på verket henter hun tiaraen sin og tar på seg sine rosa paljettsko. Hun mener hun er meget klar for sin daglige entré på barnehagen.

Jeg prøver først med min peneste stemme og overbevise henne om at prinsesser bruker å gre hele håret. Det gikk ikke inn. ”Ok” sier jeg ”om du ikke grer deg, blir vi nødt til å klippe deg kort guttesveis”. Dette funker heller ikke. Da må jeg bruke det som var det eneste som fungerte på meg når jeg var liten, for det er også det eneste som fungerer på Sofie. Ignorering! Egentlig ganske så praktisk, man får gjort en heil masse mens man går rundt og ignorerer.

Jeg merker at sinnet på poden er stigende, men fortsetter med å ignorere. I mitt forsøk i å gå forbi henne, kommer jeg så vidt borti skulderen hennes…. Det som skjer da, er at 3-åringen kaster seg ned på gulvet og setter i med store hulk. Hun holder seg på skulderen, feil skulder og ser på meg med store tårevåte øyner. Mellom hulkene får hun klemt inn ”ikke skubb me, mamma”…

Min datter har tatt opp igjen en kamp jeg la fra meg for 26 år siden… Hun prøver å gi meg dårlig samvittighet. Jeg syns egentlig at det er ganske sjarmerende og jeg trekker godt på smilebåndet.

Jeg innser alvoret i dette, hun har avansert. Nå er det på høy tid å gjemme alt som heter båndopptaker, filmkamera og diktafon.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar