Man skulle tro at den største tålmodighetsprøven når det gjelder barn var raserianfall, pottetrening eller å få et barn til å spise det man vil det skal spise… Dette er langt fra sannheten. Når et barn har raserianfall skal man bare overse det, og da er det vanvittig hvor mye man får gjort i løpet av et anfall, pottetrening er frustrerende men varer som oftest bare i noen mnd. og skal man ha et barn til å spise det man vil er det bare å ta ketchup på det.. Og ja, man kan ha ketchup på det meste.
Den største tålmodighetsprøven når man har barn er ganske enkelt votter, man glemmer det om sommeren det er derfor temaet ikke blir tatt opp så ofte. Om man hadde brukt votter hele året hadde det vært et eget forum for votter og barn. Et vanlig spørsmål hos helsesøsteren hadde vært: ”Er neglebitt egentlig så farlig?”
Jeg skal love deg det at barnet helst vil bruke det paret med votter som er vanskeligst å ta på, det paret som man i snitt bruker 20 min. å få på hver morgen er barnets desidert favoritt. Det paret som er middels enkelt å få på og som barnet faktisk godtar, forsvinner på barnehagen. Eller enda verre, du mister den ene votten. Det paret som du brukte tid på å plukke ut fordi det skulle være lett å få på, hater barnet som pesten.
Vottetiden varer i minst 10 år…
Dattera mi har et par veldig smale og tykke hansker, det er dette som er hennes favoritt. De tar i snitt en halvtime å få på, og det er inkludert nøye planlegging på forhånd. De er såpass smale at du må prøve å sikte inn på fingrene og håpe på at du treffe. Men om du ber et barn sprike med fingrene gjør de det helt til hansken når tuppene, men da klapper de sammen fingrene igjen.
Jeg hadde sett meg mektig lei av denne situasjonen på morgenene, så jeg gikk til innkjøp av noen svindyre Hello Kitty votter. Vottene var rett og slett perfekte; hun elsker Hello Kitty, de var såpass vide at jeg kunne snike min egen finger inn for å plassere fingrene riktig og ikke minst bare en finger trengte å være plassert riktig.
Vottene ble en stor suksess, jeg så at jeg faktisk hadde tid til å sette meg ned og ta meg en kaffi før jobb i dagtidlig, fordi jeg kom til å spare så vanvittig mye tid på 2-min-vottene…
Jeg nøt virkelig den kaffien, kledde på både meg selv og poden og tok på vottene. Så gikk jeg for å pusse tennene, og når jeg kom ut igjen stod krapylet der uten votter... ”Ha på hanska, mamma…”
Dette får meg til å lure på om alle barn har en konspirasjon mot alle oss foreldre, jeg var det verste småbarnet man kan tanke seg og jeg kan overhode ikke huske at vi hadde noe sånt.. Men ærlig talt, er dette en tilfeldighet?
Spør deg selv, er det tilfeldig at poden sitter ved bordet som en prest hjemme med springer rundt som en tulling når du er på restaurant? Er det tilfeldig at et barn er medgjørlig når du har god tid og tverr når du har det travelt? Er det tilfeldig at ungen som vanligvis bæsjer til faste tider, alltid bæsjer når du har glemt bleiene? Eller er det tilfeldighet at barnet ditt som vanligvis sover til ni i helgene står opp klokken seks når du har ranglet?
Den største tålmodighetsprøven når man har barn er ganske enkelt votter, man glemmer det om sommeren det er derfor temaet ikke blir tatt opp så ofte. Om man hadde brukt votter hele året hadde det vært et eget forum for votter og barn. Et vanlig spørsmål hos helsesøsteren hadde vært: ”Er neglebitt egentlig så farlig?”
Jeg skal love deg det at barnet helst vil bruke det paret med votter som er vanskeligst å ta på, det paret som man i snitt bruker 20 min. å få på hver morgen er barnets desidert favoritt. Det paret som er middels enkelt å få på og som barnet faktisk godtar, forsvinner på barnehagen. Eller enda verre, du mister den ene votten. Det paret som du brukte tid på å plukke ut fordi det skulle være lett å få på, hater barnet som pesten.
Vottetiden varer i minst 10 år…
Dattera mi har et par veldig smale og tykke hansker, det er dette som er hennes favoritt. De tar i snitt en halvtime å få på, og det er inkludert nøye planlegging på forhånd. De er såpass smale at du må prøve å sikte inn på fingrene og håpe på at du treffe. Men om du ber et barn sprike med fingrene gjør de det helt til hansken når tuppene, men da klapper de sammen fingrene igjen.
Jeg hadde sett meg mektig lei av denne situasjonen på morgenene, så jeg gikk til innkjøp av noen svindyre Hello Kitty votter. Vottene var rett og slett perfekte; hun elsker Hello Kitty, de var såpass vide at jeg kunne snike min egen finger inn for å plassere fingrene riktig og ikke minst bare en finger trengte å være plassert riktig.
Vottene ble en stor suksess, jeg så at jeg faktisk hadde tid til å sette meg ned og ta meg en kaffi før jobb i dagtidlig, fordi jeg kom til å spare så vanvittig mye tid på 2-min-vottene…
Jeg nøt virkelig den kaffien, kledde på både meg selv og poden og tok på vottene. Så gikk jeg for å pusse tennene, og når jeg kom ut igjen stod krapylet der uten votter... ”Ha på hanska, mamma…”
Dette får meg til å lure på om alle barn har en konspirasjon mot alle oss foreldre, jeg var det verste småbarnet man kan tanke seg og jeg kan overhode ikke huske at vi hadde noe sånt.. Men ærlig talt, er dette en tilfeldighet?
Spør deg selv, er det tilfeldig at poden sitter ved bordet som en prest hjemme med springer rundt som en tulling når du er på restaurant? Er det tilfeldig at et barn er medgjørlig når du har god tid og tverr når du har det travelt? Er det tilfeldig at ungen som vanligvis bæsjer til faste tider, alltid bæsjer når du har glemt bleiene? Eller er det tilfeldighet at barnet ditt som vanligvis sover til ni i helgene står opp klokken seks når du har ranglet?
Jeg har mine tvil….
Hehehehe
SvarSletthatt en fin dag Katrine?
Fantastisk innlegg ! :D
ha ha Bra innlegg, har vært småbarne pappa selv så dette er noe jeg absolutt kjenner igjen :-)
SvarSlettSå bra at du er tilbake på scenen, standup miljøet trenger slike damer som deg.
Rune Hoel.